Elfride Jelinek: Elskerinnene, Gyldendal Norsk Forlag 2006, 173 s.
Nobelpristagerens andre bok på norsk er blitt karakterisert som hennes ‘letteste’ og ‘enkleste’ bok. Vi vil ikke la denne karakteristikken bli sittende ved boka for det kan skremme lesere milevidt unna og føre til at folk holder seg unna Elfride Jelineks bøker.
For selv om tema og framstilling er tradisjonell, ofte ukeblad-aktig, er også språket og formen ikke av det enkleste. Store bokstaver er sløyfet, språket blir en slags referende telegramstil, som sett utenfra. Av og til kan hun leke seg med ord og setninger med de mest forbløffende kombinasjoner, som eksempelvis ‘susimus’ som her opptrer.
Bokas tittel er uoversettelig. I original heter den Die Liebhaberinnensom ville bli noe slikt som Kjærlighetsinnehaverinnene, hvilket lar seg ikke si på vårt språk.
Hun forteller en historie om to unge jenter på vei til voksenlivet, hvordan de kaprer seg hver sin mann, får barn og hva som videre skjer. Men Jelinek er hånlig fordømmende over det trange samfunnet på det lille stedet der hun lar handlingen finne sted i. Hun eksellerer i sine nesten ekstreme kulturradikale fordommer mot familietradisjonene, skikkene og normene. Som kommunist elsket hun ikke akkurat de folkelige formene og ‘vanlige’ folk som hun her mener ligger under for borgerlige og egoistiske motiver. Det blir noe nesten ‘sandemose’sk’ over hennes fordømmelse av de trange forholdene. Hånlig og overlegent kan det virke.
Men likevel er det en fornøyelse å lese denne korte boka – som krever langt mer enn hva sidetallet angir. Alle de språklige krumspringene skaper humring og hennes nøkterne rett-på-sak fortellerstil besnærer. Så la deg ikke skremme av de første setningene!
