Oslo Kirkemusikkfestival Oslo Domkirke 6.3.2005 Händel, Monari, Pasquini, Lanzetti
Emma Kirkby – sopran, London Baroque
Fortryllelsen og rikdommen i denne tilsynelatende spinkle stemmen holdt seg hele konserten gjennom. For Emma Kirkby ga oss en minnesverdig stund med et knippe Händel og et par av hans italienske samtidige.
Anslaget er ikke stort. Her synges det ikke for det store formatet. I stedet kryper hun innpå deg med sin besnærende sang og svært nærværende foredrag. Emma Kirkby er noe nær en levende legende når det gjelder tidligmusikk. Hennes ubestridte ledende posisjon når det gjelder denne type musikk leses ikke ut av stemmekraft og store fakter, men ut fra en enkelhet og et engasjement over det hun framfører.
Derfor er et kirkerom det rette, som det var i går med henne og hennes lille ensemble London Baroque. To fioliner, en cello og en continuo som pendlet mellom cembalo og et enkelt husorgel. Til og med detaljen om at celloen i dette selskapet kunne bli for dominerende var tatt hensyn til. Et par av Händels triosonater og tre av hans ‘italienske’ verk fra den tiden han i begynnelsen av sin karriere oppholdt seg i Roma ble presentert her. Salve Regina, O Qualis de coelo sonus og Gloria er i dag anerkjent som Händelverk fra hans romerske tid på begynnelsen av 1700-tallet. Sammen med to av de populære triosonatene og et par verk av samtidige italienere ga dette oss en konsertkveld hvor den rungende prakt mer besto i hva verkene brakte fram av intensitet framfor stort orkester og mektige stemmer.
Oslo Kirkemusikkfestival ga oss en ny stor kveld. Da brød vi oss mindre om at en av sponsorene fikk vel mye tid før konserten til sin gratisreklame. En ting til: en behøver på langt nær være personlig kristen eller mullah-fundamentalist for å sette stor pris på musikk som dette.
