Jeg husker godt da denne saken dukket opp i 2009. Jeg var ikke alene om å ha den oppfatningen at dette var nok et resultat av den hvite manns herjinger med Afrika, det går en rett linje fra Belgias blodige og brutale kolonistyre til det de to nordmennene ble dømt for.
Frobenius: Kongonotatene, Gyldendal Norsk Forlag 2018 303 s.
Men det som rett og slett var latterlig og uvirkelig ved denne saken var hvordan myndighetene i Kongo oppførte seg. Det ble ført «beviser» og krevet erstatningssummer hinsides enhver forstand. Media her hjemme var heller ikke snaue, de utnyttet denne saken for hva den var verdt ved nærmest å tåkelegge hele saksforholdet i et slør av rasistisk tenking, «….sånn er de afrikanske idiotene, ikke langt fra bavianer i hodet…»
Nå er det laget en norsk actionfilm om denne saken. Filmen har ennå ikke hatt premiere men den opprinnelige manusforfatteren Nikolaj Frobenius har trukket seg som manusforfatter, fordi han ikke ville stå inne for den retningen filmen etterhvert fikk og i stedet kommet med en frittstående bok. Både han og forlaget står hardnakket på at dette er dikterisk fiksjon og ikke «har noe å gjøre med» den aktuelle saken. Det må de jo si for ellers kan store erstatningssummer vente. Følgelig er det full skjæring mellom forfatter og forlag på den ene siden og filmens produksjonsselskap på den andre.
Men for leseren spiller dette mindre rolle. Det er vanskelig å se Frobenius’ bok som helt uavhengig hva som skjedde i Kongo. Eller for å si det rett ut: jeg vil oppfatte boka som et oppgjør med grumset av rasistisk koloni-tenking som ennå ligger igjen i oss, at afrikanere i særdeleshet de i Kongo, er stupide, av lavere verdi etc. Faktisk noe vi har sett i scenisk form på Nationalthestret (Kampf des Negers und Hundes og Neger og hunder i kamp) – se omtalene våre i Kulturspeilet). Tematikken i dette teaterstykket er ikke så ulikt plottet her.
Nikolaj Frobenius trakk seg som manusforfatter fordi han etterhvert så at filmselskapet og andre ønsket en helt annen historie enn den han hadde funnet ut av. Han ville med andre ord ikke være med på en heltefortelling hvor to eventyrlystne nordmenn med nærmest fascistisk tankegang opptrådte i en løgn forkledd som sannhet i et miljø av, som de sa selv, «kaffelatteslurpende, metroseksuelle feminiserte menn». Jeg vil gi forfatteren all ære for dette, for å ha gått så tydelig og klart ut og ikke solgt seg. Han legger en dimensjon til boka si, om at plottet virvles inn i en tåke av uklarheter hvor du faktisk etterhvert må lure på hva som er sant eller ikke.
Bare av den grunn, en blomst til forfatterens ærlighet og integritet! Det alene fortjener en stor leserkrets.
Så kan detaljene om hva som skjedde fortsatt forbli i tåkeheimen. Selv om vi for å være ærlige ser at det de to eventyrslystne halvfascistiske nordmennene sier ligger farlig nær de skrudde visjonene til en Breivik.
