Oslo Konserthus 1.10.1999 Åpningskonsert Ultima-festivalen John Persen: Over kors og krone (urframføring) Oslo-filharmonien dir.: Christian Eggen
Det var en begivenhet i norsk musikkhistorie vi opplevde i Konserhuset i Oslo i går på åpningskonserten for Ultima-festivalen.
Ikke mindre, for sannsynligheten taler for at dette orkesterverket er det største og mest omfangsrike som noen norsk komponist noengang har fått framført.
Det tok fem kvarter å spille gjennom – og over 25 år fra de første skissene ble skrevet på notepapiret til publikum i går hørte de første tonene. Orkesterverket er den frie bearbeidelsen av operaen som Person skrev på oppdrag fra Den Norske Opera men som på grunn av sitt omfang var umulig å framføre.
John Persens opera Under kors og krone tok ti år å skrive. Den har hentet handling fra læstadianeropprøret blant samene i 1851 som endte med henrettelser i form av halshogging. Da komponisten leverte det 17 kg tunge partituret, var det umulig å få det framført i den formen han ville ha det. Det ble stuet vekk og gjemt – men ikke for godt.
Denne bearbeidelsen til ren orkestermusikk kom etter at også komponistkollegaer hadde øvet påtrykk. Persen har så klippet og limt og satt sammen de musikalske hovedideene fra operaen til dette selvstendige orkesterverket.
For det er slik vi må bedømme det. Det er et rent verk for orkester – uten forklaringer og henvisninger. Vi får ikke vite til hvilke scener musikken er skrevet, hva som skal skje – og dermed framstår orkesterverket i seg selv, og må bedømmes deretter.
Av orkestermusikken hører man fort at dette er beskrivende musikk. Det har ingen symfonisk form, men det er heller intet rent operapartitur uten sangere vi hører.
Stemning
I noen av partiene gir han oss stemninger av stor skjønnhet, i andre druknes kanskje intensjonene i voldsomme kaskader i slagverk og full tutti fra 80 orkesternmedlemmer. Likevel er det ikke vanskelig å finne en stemning og en mening i musikken. Rammene ligger der – i den ytre handlingen – selv om vi ikke har noen libretto og handlingsforløp å forholde oss til.
Derfor har musikkens bærende dramatiske ide en struktur det er mulig å forholde seg til. Det gjør at vi ikke blir likegyldige til Persens musikkdramatiske budskap.
Hvorvidt dette ville ha holdt som opera, mener vi ingen ting. Det er også urettferdig å bedømme det slik all den stund det ikke er gitt den formen. Karaktertegninger og personer blir nødvendigvis borte. Derimot taler musikken – og den gjør inntrykk i stort monn.
Kanskje ble det i perioder noe enerverende med de dynamiske tre/fire-slagutbruddene Persen hadde lagt inn for ca. hver femte takt. Men dette er også musikkens struktur, det er i denne formen han bærer oppe sine hovedideer. Det blir som å balansere på steiner i vannkanten.
De helt store ordene
Det er ikke vanskelig å bruke de helt store ordene om dette orkesterverket. Det er stort, det er betagende – og det er først og fremst kraftig og saftig musikk. I sin ekspressive form kan det minne litt om tonespråket i nyere finsk musikkdramatikk, en Sallinen eller Kokkonen, men Persens stil er helt særegen og står godt på egne bein.
Det gjør inntrykk, og ikke bare i de veldige utladningene han ikke sparer oss for.
Oslo-filharmonien
Oslo-filharmonien gjorde en imponerende innsats. Konsentrert og med intens årvåkenhet gjennomførte de verket. Christian Eggen kom som dirigent noe i bakgrunnen – både for komponist, musikk og orkester, men han må også nevnes.
Dagen før hadde orkesteret fri fra sine vanlige abonnentkonserter. I stedet ga de konsert med Leif Ove Andsnes for Europa-parlamentet og EU’s ministerkommisjon i Brussel.
Men ingen tretthetstegn var å spore for reisevandte og verdensvandte musikere.
Stor og fortjent applaus vanket for komponist, dirigent og orkester fra en sal som var beæret med kongelige gjester og hvor kulturminister og Oslos byråd for kultur holdt korte taler. Man skal ta politikere for hva de er – men vi merket oss signalene fra Grethe Horntvedt og håper dette får positive oppfølgere i tiden som kommer.
Nå er ULTIMA-festivalen i gang – og en bedre start kunne den kanskje ikke få. Ikke glem at det var gårsdagens komponist som tok initiativet til denne festivalen for ni år siden.
Med dette verket har han laget en merkestein i norsk orkesterlitteratur.
