Heidi Linde: Juggel, Gyldendal forlag 2004 319 sider
Vi møter 29 år gamle Maj i leiligheten mens hun leter frem passende klær til en begravelse på hjemstedet. På kjøkkenbordet finne hun en lapp fra samboeren med tre små ord. Tre små ord, men likevel av stor betydning. Men der hun står med beskjeden i hånda, tenker hun mest på at det er skrevet på baksiden av en ubetalt strømregning.
I løpet av bilturen til hjemstedet tenker hun tilbake på oppveksten midt på 1980-tallet. Store deler av historien er lagt til denne tidsepoken, og boken veksler mellom fortid og nåtid. Vi treffer hovedpersonen Maj og hennes bestevenninne Anja tidlig i tenårene i en småby i Utkant-Norge. Juggelskildrer mange morsomme episoder der et nært vennskap, avstandsforelskelser og korpsøvelser er med på å forme jentenes liv. Episoder som også har stort alvor i seg. De må takle forventninger som ikke innfris – at ting ikke alltid blir som man hadde håpet. Romantikkbladenes historier virker noen ganger så uendelig langt unna virkeligheten,
Vi finner etter hvert ut hvorfor hun er så usikker. Hvorfor hun tviler på om hun skal fortelle kjæresten om graviditeten. Og om han egentlig er den rette.
For oss som var tenåringer på 80-tallet, er det svært lett å kjenne seg igjen i historien. Hvordan det var å ha en bestevenninne man kunne dele sine innerste hemmeligheter med. Hvordan det var å være avstandsforelsket i den kjekkeste gutten. Hvor viktig det var å være populær. Skildringen av vennskapet mellom de to jentene virker svært troverdig, men skildringen er ikke spesielt dyp. Juggel er mer en overfladisk virkelighetsbetraktning enn en analyse. Historien er morsom, og man blir sittende og smile for seg selv. Men den har også sine tragiske øyeblikk. Juggel er absolutt en feel good bok, og mot slutten øyner man en happy ending.
Boken anbefales.
