Female Fates and Fortunes
Grieg; Haugtussa op. 67, Peterson-Berger: Marits visor, Alfveén: Marias sångar, Peter Heise: Gudruns Sorg, Solveig Sange af Peer Gynt
Randi Stene – mezzo sopran, Burkhard Kehring – klaver Simax PSC 1145
Potensialet har vært der lenge. Helt siden 1993 har vi vært forvendt med at noe stort er i emning. Man har registrert opptredener på Châtelet og i Salzburg med Pierre Boulez og hans Ensemble Intercontemporain. Med oppgaver på Paris-operaen, ved Covent Garden, Metropolitan og Edinburgh-festivalen har det omtrent vært opplest og vedtatt at Randi Stene er Norges nye tilskudd til den internasjonale operaverdenens førstedivisjon.
Men det har ikke slått til for alvor ennå. Noen CD-utgivelser av konsertmusikk og opera, hvor Delius’ Fennimore and Gerda nylig var den fremste, ga oss bud om noe av det samme.
Men det er først med denne CD’en at hun for alvor slår til og viser hva det kan bo i henne. For fremdeles er det ujevnt hva hun presterer.
Til denne innspillingen velger hun seg nordisk sangkunst fra siste halvdel av forrige århundre. Med basis i Griegs Haugtussa-syklus tar hun beslektet materiale med sanger i samme stil og dels forbløffende likt tonespråk som Griegs verk.
Det låter helt riktig nesten hele veien, for når hun på slutten streifer innom Heises sanger til Ibsens Peer Gynt samt hans Gudruns Sorg fra den eldre Edda som også var med å gi Wagner idestoff til Nibelungen-Ringen, må vi nesten si et både-og.
Gudruns Sorg er interessante nok i seg selv, og de gir Randi Stene muligheter for dramatisk flukt i stemmen og uttrykket, men de tilhører avgjort CD’ens svakeste deler. Ibsen på pære dansk – hun mestrer sitt andre morsmål helt fortreffelig – er heller ingen stor opplevelse.
Derimot var Peterson-Berger Marits visor en positiv overraskelse. Også Hugo Alfvéns sanger bød på interessant stoff.
Det er her vi møter Randi Stene der hun stemmemessig befinner seg i dag. Hun eier et stort dramatisk spenn i stemmen og når hun synger ut, ser vi godt at her er en sanger som er eslet til langt mer enn å framføre nordiske fin-de-siecle sanger.
Hun eier også en deilig innadvendthet, som kler eksempelvis Garborgs tekst i Haugtussa-syklusen. Her går det over stein i viltre og kåte sprett, men det er også følsomme stemninger som formidles, som hun mesterlig tar vare på.
Det er i denne vekslingen mellom det melodramatiske og det følsomt innadvendte at hun får vist både sin stemmekraft og sin lyriske mezzo.
At hun velger et konsept – det ‘nordiske’ – til sin første solo-CD er et avgjort sympatisk trekk. Hun distanserer seg dermed fra det store antall artister som flyter rundt i intetsigende tyll av populærmelodier bare for å vise at de mestrer et instrument eller kan synge en ren tone.
