Jose Saramago: En flåte av sten, Cappelen 2000 (nyutgivelse), 342 s
En kvinne risser en stripe i marken med en almekvist, og streken forsvinner ikke uansett hva hun gjør. En mann får uforklarlige krefter og kaster en kampestein til sjøs. Stumme hunder gjør og en mann blir forfulgt av en stor flokk med stær. Ikke nok med alle disse uforklarlige hendelsene; på toppen av det hele revner Europa! Pyreneene åpner seg fra øverst til nederst og Spania og Portugal seiler langsomt ut i Atlanterhavet. Den nye øya tar kursen mot Azorene, dreier mot USA, for så å snu og seile sin egen sjø..
Seismologer og geologer, politikere og journalister forsøker å finne en forklaring på det utrolige som har skjedd, men til ingen nytte.
Med et slikt utgangspunkt, en tilnærmet genial idè , er det vel umulig å skrive en kjedelig bok, tenkte jeg. Jeg tok feil. I stedet for å spinne videre på en fantastisk idè, lar forfatteren heller fem mennesker møte hverandre og følger dem på tur rundt omkring i Spania og Portugal. Det hender ingenting mellom dem, bortsett fra den obligatoriske kjærlighetshistorien, som heller ikke er interessant.
I tillegg har forfatteren lagt seg på en allviterlinje som forsåvidt er helt grei,men han skriver så mye pjatt som ikke har noe med noenting å gjøre, at det hele er en lidelse. Setningene er lange og kompliserte som vonde år, og der det er sjarmerende hos Allende eller Garcia Maques fordi de har et frodig språk med bilder, er det kun irriterende når Saramago gjør det.
Dette er en bok jeg ikke anbefaler til noen. Ubeskrivelig kjedelig.
