Pål Steigan: En folkefiende, Aschehoug 2013, 461 s.
Det er noe paradoksalt over at Pål Steigan tar i bruk Ibsen for å kalle boka si En folkefiende. For mange av oss framsto han som noe langt annet. Undertegnede så på ham eksempelvis som den ryddige, klarttenkende men også den mystiske autoritære. Men for offentligheten sto han for det meste fram som en utskjelt og hatet person, som også den bevegelsen han sto i spissen for var.
Noe av forklaringen på dette mystiske skjæret han omga seg med og som gjorde at han kanskje ufrivillig framsto som langt mer autoritær enn han egentlig var, skriver han litt om i denne selvbiografien. Han var redd og sjenert for store forsamlinger og dette kunne gi ham en lukkethet som ga ham dette imag’et.
Denne selvbiografien er sannsynliggvis det beste og grundigste som er skrevet om noe av det mest forunderlige som har skjedd i nyere norsk historie, nemlig hvordan en nærmest religiøs bevegelse men som var tuftet på doktrinære kommunistiske kaderprinsipper og som egentlig startet i Slottsparken med langt hår og hasjblåsing, fikk revet med seg ungdommen i tusentalls fra sent 1960-tall og et par tiår framover. I begeistring må det være tillatt å si. For det som feide over landet den gangen var et opprør mot foreldregenerasjon, mot stivbeinte normer fra etterkrigstiden og mot det politiske systemet som holdt dette oppe.
Jeg husker fra min egen ungdomstid. Da SUF-laget på Grorddalen skole satte opp et lite oppslag om at det skulle settes i gang en studiesirkel i marxismen-lenininismen Mao Tse Tungs tenking, meldte 600 av skolens 1200 elever seg på. Det sier en god del om kraften og omfanget av denne bevegelsen
Pål Steigan var den mest sentrale personen i dette. Han var først formann i SUF (ml), siden i partiet AKP (ml) i hele dets storhetsperiode og et stykke inn i det som kan kalles nedgangstiden. Ved siden av Tron Øgrim som var den karismatiske visjonære, tenkeren og taleren, men som i følge seg selv ‘bare rotet det hele til’ sto Steigan fram som den fremste lederskikkelsen i dette ungdomsopprøret. Han var organisatoren og systematikeren som dermed fylte ut egenskapene til Tron Øgrim. Sammen ble de to ‘dynamitt’ for å si det slik.
Derfor er det naturlig at skal noe skrives om den norske ml-bevegelsen står neppe noen nærmere til å gjøre det etter at Tron Øgrim gikk bort.
Hvorfor er det riktig å dvele ved denne bevegelsen i dag? Det er flere grunner til det. Bevegelsen engasjerte et stort antall ungdommer som i dag er blitt voksne og godt etablerte i samfunnet, delvis i ledelsen av dagens samfunn. To av de tre store norske forlagene har sjefer som trådte sine ungdomssko i ml-bevegelsen, Norges største dagsavis har en sjefsredaktør med bakgrunh herfra. Slik kunne vi fortsette. Bevegelsen etterlot seg spor og såpass viktige tiltak som dagsavisen Klassekampen og forlaget Oktober som hver for seg spiller en betydningsfull rolle på sine områder i dag.
I formen er dette en selvbiografi. Pål Steigan tegner opp sin famliebakgrunn og sin ungdomstid før han møtte Tron Øgrim i tenårene og det store prosjektet begynte å forme seg. Store deler av boka handler om ml-beveglsen slik Pål Steigan har opplevd den. Han ser begivenhetene med sine egne briller. Framstillingen er lykkelig befridd for stivbeint dogmatisme og stor vekt legges på rent personlige forhold.
Dessuten er den svært godt skrevet. Det er ingen selvbiografi med frasen ‘da skjedde det og da skjedde det‘, men en bok med et vidt spenn ofte ordnet tematisk framfor kronologisk. Mot slutten kommer han inn på sine tanker om dagens fortvilte situasjon i verden og hvordan vi er i ferd med å styre kloden og oss selv rett utfor stupet.
Da undertegnede leste denne boka kjente jeg meg mye igjen i beskrivelsen av ungdomstiden. Selv vokste jeg opp i Groruddalen men vi hadde en tid felles skoleavis med Teisens Tribune. Steigan beskriver videre interne forhold som i ettertid har stått for meg i et mystikkens lys. Eksempelvis den harde indre partikampen i 1978-79 mot ‘Knugo’ som ble kalt ‘ex ds.‘ og de som var enige med ham, den tidligere lederen av Oslo Akp (ml). Under dette oppgjøret forsvant noen av mine beste venner ut av ml-bevegelsen og jeg fant aldri helt ut hva det egentlig skyldtes. De offisielle forklaringene fikk jeg aldri til helt å stemme. Nå har Steigan skrevet befriende åpent om det som skjedde den gangen, og det er jeg glad for. Men jeg være såpass ærlig å si at det fremdeles er visse deler av AKP (ml)’s historie som fortsatt står i et mystisk lys.
Det er i det hele tatt mange steder at sløret rives vekk og leseren får tilgang til svar på mange spørsmål som i årenes løp har reist seg. Det er slikt som gjør denne boka verdifull samtidig som det også er en bok hvor viktige problemstillinger i samfunnet og vår tenking taes opp og belyses. Den kaster et viktig lys over hva som skjedde med en hel generasjon av norsk ungdom i betydningsfulle år og engasjementet og drivkraften som lå til grunn.
For undertegnede er dette en svært viktig bok og jeg tror den vil være det for svært mange også utenfor de gamle ml-ernes rekker. Den gir et innblikk i en ikke uvesentlig del av nyere norsk historie og dermed også om det samfunnet vi har i dag. Ikke minst er bokas aller siste del viktig. Beskrivelsen av vår tids krise er innsiktsfull og sterkt tankevekkende.
