Oslo Konserthus 5.3.2009 Dmitrij Sjostakovitsj: Cellokonsert nr. 1, Richard Strauss: En alpesymfoni , Oslo-filharmonien, Alban Gerhardt – cello, Hartmut Haenchen – dirigent
Han tok oss med storm fra første strøk. Alban Gerhardt er en gudbenådet cellist. Den sprelske konserten til Sjostakovitsj er ingen enkel konsert. Den har partier av nesten umenneskelig og uspillelig karakter. Bare det faktum at konsertens cadenza er en hel sats vitner om dette. Men Alban Gerhardt hadde ingen problemer med å mestre de tekniske utfordringene. Han tok dem på strak arm. Og i de lange syngende partiene i annensatsen – med en nydelig dialog med celestaen – fikk han den fyldige og varme cellotonen til å funkle før han førte oss over til en elegant oppvisning av det umulige mulige i tredjesatsen.
Vi er ikke bortskjemt med fremragende celloutøvere her hjemme. Heller ikke i Sjostakovitsj. Dessuten sitter minnet fra den store opplevelsen med Rostropovitsj fra nesten nøyaktig ni år tilbake ennå levende hos oss. Men der den aldrende ‘Slava’ var en gammel mann – han fylte 73 den dagen han spilte i Oslo – var det en ungdom vi fikk oppleve i går, en ungdom med tæl, humør og kraft som elegant bar oss gjennom det ‘selvbiografiske’ åpningstemaet hvor den aldrende Rostropovitsj den gang tydelig lot seg merke av at fingrene hadde begynt å bli stive. Det var nettopp den sprelske kraften som Alban Gerhardt så tydelig fikk demonstrert i går. Fra den varme tonen til de spenstige huggene ble vi med på en reise hvor en gudbenådet cellist førte oss inn i en verden av ikke bare vakre toner og skjønn musikk men også av dynamisk liv og sprudlende ja-til-livet humør. Solisten spilte så hestehårene bokstavelig talt spratt.
Sjostakovitsj’ første cellokonsert er et unikum av en cellokonsert. Ikke bare bruker han en avledning av sitt monogram (D- Ess – C -h) som utgangspunkt for det sterkt særmerkte hovedmotivet i førstesatsen, det var også en konsert som kom til å ha stor betydning for komponistens musikk og anseelse utenom østblokken. Vel var den store verden kjent med ham etter Leningrad-symfonien fra krigens dager, men det var først med denne konserten at det kan sies at Sjostakovitsj for alvor fikk seg et navn som mer enn en partitro propagandakomponist. Dessuten har den en historie som en murbrekker i å løse opp forholdet mellom øst og vest i den kalde krigens mest frosne år. På slutten av 50-tallet framførte Rostropovitsj konserten i USA, med bejublete platennspillinger som følge (den legendariske innspillingen med Ormandy var vi raskt ute med å sikre oss). Hva dette betø på dette tidspunktet kan vi i dag knapt tenke oss i dag.
Publikum var fra seg av jubel og Alban Gerhardt kunne ikke gi seg før han hadde spilt Bach som ekstranummer.
Villaen i Garmisch
Etter pause ble det en vandring i Alpene med Richard Strauss’ kanskje mest storslåtte symfoniske dikt. Her vandrer vi gjennom blomsterduftende enger, hører klukkende bekker og beitende kyr, opplever stormer, tåke og tordenskrall, alt til komponistens tonebeskrivelser av de mektige syn og visjoner som åpenbarer seg i Alpene. Tonediktet kan søkes tilbake til en opplevelse han hadde i sin ungdom, da han gikk seg vill på en fjelltur og ble overrasket av storm. Han fullførte verket i sin praktvilla i Garmisch hvor han fra sitt arbeidsværelse hadde utsikt mot noen alpetinder.
Tonediktet har i mange år vært et av Oslo-filharmoniens aller sikreste vinnere. Vi har gjennom årene hørt det i hendene på den ene toppdirigenten etter den andre. Til og med under tilsynelatende sedate Andre Previns ledelse har orkesteret manifistert dette mektige tonediktet som noe av det det har aller best grep om, som noe nær et paradenummer.
Som også i går. Her var det rigget til et forsterket orkester på og under podiet med orgel og vindmaskin attåt. Og som det låt! Fra soloppgang til solnedgang ble vi med på en reise med storslåtte syn og mektig musikk.
Dresden-dirigenten Hartmut Haenchen steppet inn for Mikko Franck som hadde meldt avbud. Han stortrivdes i de bayerske alper og fikk oss til å oppleve en feststund.
