Odd Klippenvåg: Bruckner – en lengsel, 112 s. Cappelen 1997
Dette er en roman og ingen biografi slik tittelen kan antyde. Men det handler om Bruckner. I relativt fri form behandler Odd Klippenvåg Bruckners siste dager der han på sitt sykdomsleie får besøk av en ung kvinne som en gang fridde til ham. Gjennom samtalene med henne får vi et tilbakeblikk i komponistens ensomme liv.
Den kortromanen er i fri form. Selv om Klippenvåg holder seg noenlunde til de historiske fakta, er dette ingen kilderoman hvor det er fullstendig korrekt overenstemmelse med tingene slik de skjedde. Eksempelvis dedikasjonen av annensatsen i den syvende symfonien, som Bruckner skrev på partituret da meldingen om Wagners død kom. I Klippenvågs roman sier hovedpersonen at han gikk med et sørgelig ciss-moll motiv i seg da denne meldingen kom. Vi vet at Bruckner hadde komponert satsen måneder tidligere og bare hadde litt av orkestreringen igjen da meldingen kom. Sånn sett kan en si at Bruckner gikk med denne sørgemusikken i seg da han disse vintermånedene kom til klarhet i at hans store forbilde lå på dødsleiet.
Dessuten tar Klippenvåg seg friheten med å legge til dristige visjoner og drømmer til komponistens freudianske underbevissthet. Dette er dikting, men det passer helt riktig til bildet av den ensomme, gamle orgelspilleren og komponisten som i hele sitt liv ble underkjent, og heller ikke hadde noe særlig suksess hos det annet kjønn.
Bruckners som personlighet må være et fristende tema. Hvordan kan det ha seg at en så bokstavelig liten mann, så forknytt og nedknuget, var i stand til å skape slik mektig musikk?
Denne kortromanen har gjemt seg godt bort i årets bokhøst. Men det er en liten og levende fortelling, fritt fortalt men likevel sånn noenlunde i overenstemmelse med den faktiske historien.
