Wenche Mühleisen: Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden, Gyldendal 215, 306 s.
Kjønnsforskeren Wenche Mühleisen har skrevet en modig bok om sin tid i Friedrichshof-kollektivet i Østerrike og om sin fars fortid.
Hun finner et brev fra sin far som avslører at den gamle Wehrmacht-soldaten fortsatt har sin nazistiske holdninger i behold, selv mange år etter krigens slutt, og etter mange års opphold i Norge. Faren skriver at han nekter å møte sin egen datter, Wenche Mühleisens søster, som har giftet seg og fått barn i Afrika.
For Wenche Mühleisen er dette et sjokk. Hun har aldri vært klar over at faren har beholdt disse meningene i sitt indre og han har heller ikke gitt uttrykk for dem i tiår etter tiår. Brevet fører til at hun legger ut på en reise til Slovenia og Østerrike for å forsøke å finne ut mer om sin familie og dens bakgrunn.
Det hun etterhvert oppdager er ennå mer sjokkerende. Familien tilhører den tyske minoriteten i Marburg i Slovenia. Hun finner at bestefaren var den tyske minoritetens lederskikkelse og at bevisstheten om tysk nasjonalisme og følgelig nazismen kom til å stå sterkt for ham. Det var derfor ikke unaturlig at sønnen, hennes far, lot seg frivilig verve til krigstjeneste på østfronten. Hans militærenhet ble etterhvert fordrevet nordover og han endte i Norge hvor han traff Wenche Mühleisens mor. Men i alle årene etter krigen fortiet han bevisst sine holdninger og familiens bakgrunn.
Dette får forfatteren til å gjøre ennå mer dyptgående undersøkelser og hun funderer sterkt på holdningene i Tyskland og Østerrike etter krigen hvor man fortiet og fornektet og holdt inne med sine meninger.
Denne fortielsen overfor et totalitært regime fører henne selv inn på sitt eget liv. Som ung performance-kunstner og aktivist ble hun fascinert av det østerriske AAO-kollektivet – Friedrichshof-kommunen – som ble ledet av aksjonskunsteren Otto Muehl. Hun var med i dette kollektivet i nesten ti år. Kollektivet var mest kjent fot å praktisere fri sex. Men etterhvert viste Otto Muehl seg som en sterkt autoritær leder. Kolllektivets medlemmer ble ordnet inn etter rangordning.
Wenche Mühleisen blander disse to historiene sammen. Hun reflekterer ganske modig over at hun som datter av en som viste seg å være erklært nazist uten videre godtok den autoritære strukturen i kollektivet, at det var noe som hun fikk i seg med farsslekta. Dette er selvransakelse gjort på en slik måte at det står respekt av henne.
Friedrichshof-kommunen utviklet seg etterhvert i ren kapitalistisk retning med aksjespekulasjon (og -bedrag) som hovedsyssel. Otto Muehl ble selv på 90-tallet idømt lang fengselsstraff for sexmisbruk av mindreårige, maktmisbruk og narkotikabruk.
Wenche Mühleisen var i sin tid en svært kjent performancekunstner her hjemme. Hennes opptredener på blandt annet Club 7 hvor hun opptrådte naken og malte underlivet rødt, vakte sjokkerende oppsikt i sin tid.
Boka hennes er naken og ærlig. Den er full av selvinnsikt og det er en befrielse å lese hvordan et menneske ikke bare utleverer seg selv og sin familie, særlig dens bakgrunn, men hele nasjoners fortielse og svik.
Hun gjør også en sving innom norsk partipolitikk og unnlater ikke å trekke fram Fremskrittspartiet i dette oppgjøret med sin fars fortid. Hun viser til at faren, en erklært nazist inntil det siste slik det framgår av brevet hans, valgte side i norsk politikk. Han støttet i alle år det partiet som kom nærmest hans hatsyn på fremmede, nemlig Fremskrittspartiet. Hun nevner dette bare et par ganger i sin bok, men jeg synes at dette poenget gjør hennes framstilling ytterligere verdifull og viktig.
For dette er noe som angår oss også i dag. Hvordan kan vi eksempelvis så lett hoppe over det faktum at barnemorderen og den største terroristen i norsk historie nettopp har sin bakgrunn i dette miljøet og ble foret opp på denne hatideologien som vi i dag finner sørgelig til stede i norsk offentlighet – til og med i vår eget regjering?
