Enel Melberg: I tid og evighet – en operaroman, Gyldendal 2001 256 s.
Dette er en operaroman. Det begynner interessant. Forfatteren har gått inn på rolleskikkelser som Rosina i Barberen i Sevillaog Grevinnen i Figaros Bryllup. Så langt kan det fungere bra, for disse rolleskikkelseme er egentlig de samme i henholdsvis Rossinis og Mozarts operaer, bare med noen år i mellom i handling.
Det kan fungere når man fortsetter å dikte videre med hva som rører seg av tanker og følelser hos en person som denne. Men ujevnheten og mistanken er der hele tiden: er dette egentlig et påskudd for å skrive om løst og fast i opera, for å bringe til torgs historier om likt og ulikt, blande kjendisfolks private ting med operaens verden? Og er det i grunn og bunn en operaelskers evige ‘er ikke opera deilig’?
Mistanken får vi bekreftet når forfatteren utleverer oss Rosenkavaleren som den tredje ‘fortellingen.’ I stedet for å få noe som kunne være interessant om Maria Thereses Østerrike, forfallet og dekadansen mellom to kulturer, Freuds Wien – eller problemstillingen som oppstår med ‘bukseroller’ når kvinner blir menn på scenen – får vi en lang og til slutt kjedelig sak om operalivet bak scenen.
Sladderhistoriene står i kø, har vi ikke hørt dem før? Eller mener forfatteren at hun er spesielt kallet til å fortelle oss om Elizabeth Schwarzkops primadonnanykker (hvilken stor operasanger har ikke det?), eller det som virkelig er denne bokas store feiltrinn: beskrivelsen av Herbert von Karajans marerittdrømmer på slutten av hans liv (dirigenten er ikke nevnt ved navn).
Sladder. Sladder. Og atter sladder.
Jeg bryr meg mindre om at Birgit Nilsson var fet, og Richard Strauss’ og andre kulturpersonligheters forhold til nazismen er et langt kapitel som ikke kan avfeies på en slik lettvint måte som her. Sangeres, dirigenters og komponister små og store feiltrinn er i lengden ikke så veldig interessant for annet enn sladderpressen. Er de ikke mennesker som alle oss andre?
Dessuten blir dette belærende og beskrivelsen av ‘hat, kjærlighet og sjalusi’ kan få de verste fordommene til å blomstre videre hos de som ikke liker opera.
Les de to første delene. Da har man i hvert fall noe utbytte av denne boken.
