Berit Degnæs: Året med tusen dager, Gyldendal 2003, 166 s
Berit Degnæs forteller en sterk og følelsesladet historie om hvordan det var å leve med en mann med Alzheimer. Richardt fikk diagnosen ikke eldre enn 52 år gammel. Han døde tre år etter.
Degnæs sier at hun ønsket å formidle følelsene hun fikk av svik, både fra helsevesenet og fra venner, som hun opplevde mens sykdommen ødela kjæresten hennes. Alzheimer er en sykdom uten ”status” som hun sier, og dessuten fikk han det i en ung alder. Det var vanskelig å få plassert han i et omsorgsystem som passet alderen hans.
Jeg har problemer med å forestille meg noe annet enn et gammelt menneske i denne tilstanden. ”Hele livet hans var blitt redusert til mating og bleieskift.” Tross alt sammen slutter hun ikke å referere til han som ”kjæresten min”. Hun vitner om sterk kjærlighet og pågangsmot.
Dette er hennes første bok, og hun fører pennen lett og presist. Med dette har hun gitt et viktig bidrag til større innsikt, og forhåpentlig inspirasjon
til mer empati. Det gjør virkelig vondt å lese boken, men den har gitt meg mer forståelse. Anbefales!
