Oslo Konserthus 5.10.2006 Wallin: Act, Prokofjev: Fiolinkonsert nr. 1, Brahms: Symfoni nr. 2, Oslo-filharmonien dir.: Jaap van Zweden, Vilde Frang Bjærke – fiolin
Såvisst er hun blitt en helt annen enn den gangen for seks og et halvt år siden da hun sto på det samme podiet med det samme orkesteret – da ledet av Mariss Jansons. Den gangen var Vilde Frang Bjærke en svært lovende fiolinist på tolv. I dag har hun vokst til – i bokstavelig forstand. Hun har kommet under armene til Anne-Sophie Mutter, er en av fem lovende utøvere i stiftelsen som bærer hennes navn og har på programmet framover blant annet konserter sammen med henne.
Så er det også betydelig forskjell mellom Sarasates Carmen-fantasi, som hun den gang spilte, og Prokofievs nærmeste senromantiske første fiolinkonsert. Nå er hun i ferd med å slå ut det lange håret sitt. Hun er i ferd med å utfolde seg som den store artisten hun er. Allerede er hun et stort navn i Danmark hvor hun i et par sesonger har spilt så å si fast med symfoniorkestrene der. Her hjemme besøker hun oss på kammermusikkfestivaler, festspill og nyttårskonserter.
Prokofiev er krevende, selv i sitt mest lyriske hjørne. Konserten er fra hans periode på begynnelsen av århundret etter at han hadde forlatt hjemlandet. Men den er på langt nær preget av samme sprelske ungdommelige vilje til å sprenge grensene som vi på samme tid kan finne hos studiekameraten Stravinskij, og tildels også hos ham selv. Her er få – om ingen – krasse akkorder og ingen bitonale løp. Musikken er nesten myk og sart, følsom i lange partier. Prokofiev spenner lange buer, lar fiolinen tale og lede spillet i partier. Mot slutten av førstesatsen kommer det krevende partiet hvor fiolinen skal føre en hviskende dialog med orkesteret.
Vilde Frang Bjærke er en sikker utøver. Hun har grepet og tross sin ennå unge alder viser hun en erfaren og moden holdning som imponerer. Suverent grep hun tak i musikken og lot seg leve inn i den. Fascinerende ble slutten av førstesatsen. Det var særlig med sin sikre holdning hun gjorde et stort inntrykk i går. Vi gleder oss allerede til å høre henne igjen, velkommen tilbake!
Rolf Wallins orkesterverk Act ble bestilt av Cleveland Orchestra og framført der for to år siden. Rolf Wallin har bygget seg opp et navn hos dette orkesteret, som regnes som en av de fem ‘store’ i USA. Det sier i grunnen det meste. Verket er lyst og tiltalende, og som det øvrige vi har hørt av Rolf Wallin denne sesongen ikke skjemmet av unødvendig pling-plong og effektmakeri.
Det er noe med Rolf Wallins musikk som får oss i tale umiddelbart. Det ble et sympatisk og spennende møte.
Konserten ble avsluttet med Brahms andre symfoni. Faktisk er dette den ene av to ganger vi får anledning til å høre Oslo-filharmonien spille Brahms denne sesongen. Denne Sjostakovitsj/Wallin-sesongen har ikke akkurat overflod av de ‘tunge’ klassikerne. Så desto større grunn til å lene seg tilbake og nyte symfoniens lange linjer og vakre Schubert-liknende melodier.
Først og fremst ble det en vakker opplevelse. Kontrastrikt mot Rolf Wallins lyse ekspressivitet og Prokofievs lyriske linjer, men vakkert framført. Noe å bære med seg videre ut i den kalde og mørke oktober-kvelden.
Den nederlandske unge dirigenten Jaap van Zweden ble et sympatisk bekjentskap.
Lyset i salen ble nesten helt borte når Brahms var ferdigspilt. Vi håper ikke dette er ment symbolsk.
