Jon Persson: Arvesøl, Recycled Encores, Ex, Bugs*
Oslo Sinfonietta, Cikada Ensemble, BIT 20 Ensemble* dir.: Christian Eggen, Ingar Bergby Hemera Music – HCD 2924
John Persen viste seg som Festspillenes sinteste ikke-Bergenser da han i protest mot det han mente var manglende kunstnerisk nivå hos dirigenten, nektet å stille på direkte TV-overføring fra Bergen for å motta Edvard-prisen av Tono og Åse Kleveland. Han skal ha heder for at han på denne måten valgte å holde fast ved sin integritet.
Med dette står John Persen som komponist ukompromissløst på det kunstneriske kvalitetskravet. Selv en slik sak som å motta heder og pris på norsk TV – noe som for enhver B-kjendis må være fjernere enn en drøm – gir han avkall på.
Denne CD’en presenterer prisvinnerstykket Arvesøl. Det er et kvarter langt rytmisk stykke musikk framført av Oslo Sinfonietta under Christian Eggen. Komponisten kan ikke dy seg, ‘typisk norsk’ sier han om komposisjonen som han hevder bygger på terser og kvinter i Ja vi elsker.
Persen er på ingen måte noen nyromantiker. Hans musikkspråk er moderne – for noen vil det fortone seg som pling-plong – men den rytmiske strukturen i verket gjør det absolutt lyttervennlig for den som har ører som ikke er for mye vandt med slik type musikk.
Humoristen fornekter seg heller ikke i Recycled Encores, Ex og Bugs, alle verk av samme format som Arvesøl. De blir framført henholdsvis av ensemblene Cikada og BIT-20. Her merker vi innslag av minimalisme i uttrykket, men den tette rytmen bærer også disse verkene og gjør dem interessante. Eller hva skal man si til en komponist som sier om sine opus at de er ‘biprodukter av virkelyst’ eller ‘representerer unyttig arbeid’ hvor ‘overflødighet er den egentlige verdien’?
Det er i slike små understatememts at Persen tilfører musikken en liten dash musikkpolitisk budskap. Jeg synes dette er helt greitt. Ingen kan ta fra Persen hans brennende engasjement for samtidsmusikkens kår, noe han har vist gjennom det arbeidet han har nedlagt i Ultima-festivalen.
Han gir musikken sin en dimensjon hvor både selvironien og samfunnets påståtte manglende ansvar for samtidskunsten får sitt. At han mellom notearkene også får anledning til å drive litt gjøn med seg selv, gjør at hans seriøse engasjement og mange utspill blir lettere forstå.
Nå skal ikke en CD-omtale drøfte musikk- eller kunstpolitiske spørsmål, men i tilfelle John Persen er det helt umulig å komme utenom. La det også være sagt at dette er en av de viktigste CD-ene med norsk samtidsmusikk som har kommet de siste årene og at den sammen med Rolf Wallins klarinettkonsert er et utmerket eksempel på hvordan det gror og spirer i norsk komponistmiljø for tiden.
Edvard-prisen var derfor mer enn fortjent. Og fordelen med denne CD’en er at her er det ensembler og dirigenter som vet hva de driver med og som har et forhold til musikken de framfører.
Skaff deg denne CD’en, lytt – og le litt innimellom. For det er mye som kan kalle på smilet, også i musikken. ‘Biprodukter av virkelyst’ kaller han det – og vi følger han så gjerne. Men overflødig er det neppe.
