Jon Michelet: En sjøens helt. Gullgutten, Oktober forlag 2014, 583 s.
Den tredje boka i Jon Michelets serie om sjømannen Halvor Skramstad i den andre verdenskrigen er like spennende og frodig som de to foregående bøkene. Begge toppet i sine utgivelsesår bestselgerlistene. Ikke fordi dette er et mål i seg selv men fordi det viser at litteratur av denne typen – om sjøens folk og de lidelser de ble utsatt for under verdenskrigen, og ikke minst den dårlige behandlingen de ble gitt etterpå – er noe som sitter dypt i nordmenns sinn. Alle har vi rundt oss famiiemedlemmer, venner eller arbeidskolleger som kan berette om dette av egne opplevelser.
I det tredje bindet finner handlingen sted i 1941 og et lite stykke inn i 1942. Skogsmatrosen Halvor Skramstad befinner seg på en ny båt, også tanker. Vi følger ham på sjøen og de farefulle konvoiene og til de fåtalls landsbesøkene som også inneholder noen sider med varme skildringer av tiden med hans irske Liverpool-bosatte kjæreste Muriel, nå arbeidende på et sjukehus i Birmingham. Bokas siste sider beskriver en medaljeutdeling i New York i mars 1942 hvor Håkon Lie, Arbeiderparteist senere mektige og beryktede sekretær, opptrer.
Handlngen drives fram av beskrivelsene av sjølivet, lange vakter, harde stormer og tilværelsen i et lukket mannsmiljø på sjøen. Samtidig gies leseren en oversikt over krigens gang, delvis sett gjennom skogsmatrosens egne øyne i form av dagboksitater. Det som driver Jon Michelets bøker er et herlig innhold. Her er et levende språk, ramsalte bemerkninger, treffende karakteristikker av de politiske forholdene, flotte persontegninger og ikke minst friske replikker som smeller i skottet. Når han samtidig legger dette inn i den rammen han har valgt blir dette uungåelig en suksess. Det er rett og slett lesing uten sidestykke!
Jeg må også tilføye: Sjøfartsnasjonen Norge kan i sørgelig grad vise til sjømannslitteratur. Nå har Jon Michelet skrevet tre bindsterke skjønnlitterære verk som kanskje er det beste som noengang er gjort!
Jon Michelet henter næring først og fremst av sin egen erfaring og fart som sjømann og styrmann. Det leser vi av stedene skipene besøker. For å fylle ut dette legges lag på lag med informasjon og beskrivelser han helt sikkert har fått fra de mange som setter pris på denne serien. Samt en imponerende dokumentasjon som det i sannhet må ha kostet tid og krefter på å få samlet.
Skal jeg si noe ikke helt ekstatisk må det bli at denne tredje boka er som den vanskelige tredjerunden på en 1500 meter på skøyter. Førsterunden får han ikke helt til, han bruker tid før det utvikler seg til dramatikk og spenning. Den første delen av boka blir etter min mening fylt av for mye ‘prat’. Jon Michelets saftige og ramsalte måte å beskrive folk og begivenheter på har ikke helt slått til her, eller rettere sagt, vi skulle så gjerne hatt mer av saftige replikker i stedet for lange dagboksitater lagt i pennen på den fiktive romanseriens helt.
Men så tar det av. Etterhvert går det unna så fjæra fyker og sæden spruter på hotellrommet.
Vi er kommet fram til 1941 – 42. USA og Sovjetunionen kommer med i verdenskrigen. Opprinnelig hadde forfatteren tenkt seg at han skulle berette denne historien i tre bind. Men når vi nå i tredje bind bare har kommet fram til mars 1942 sier det seg selv at det nok vil bli noen til. Et visst poeng er å få med seg Nortraship-oppgjøret, i hvert fall umidelbart etter krigsslutt. Denne skammelige behandlingen av sjøfolk har bitt seg fast i den norske folkesjela, noe som delvis forklarer denne seriens popularitet . Så bind 4 og 5 ligger nok på beddingen, om ikke ennå fler (?) Men forfatteren rundet 70 i sommer og vi forstår gjerne at han ikke er like sulten som i sin ungdom.
Responsen på hans to første bøker må ha vært enorm og han må ha mottatt et overveldende materiale fra uteseilende som alle kan fortelle sin historie. Selv om det er roman i fiksjons form han har skrevet skjønner vi jo at en del av disse historiene har gått inn i eller danner grunnlag for mye av det som skjer i denne boka.
Vi gleder oss alt til bind fire!
