André Previn: A Streetcar Named Desire
libretto: Philip Littell etter Tennessee Williams
Renée Fleming (Blanche), Elizabeth Futral (Stella), Rodney Gilfry (Stanley), Anthony Dean Griffey (Mitch)
Orchestra of San Francisco Opera dir.: André Previn
Forestillingsopptak sept. 1998 Deutsche Grammophon 459 366-2
André Previn debuterer som operakomponist med dette verket. Sent, men godt, kan man si. For han tar det mest umulige av det umulige som utgangspunkt for librettoen og skal skape musikkdrama ut av Tennesse Williams’ En sporvogn til begjær.
Stykket er tett av dialog og undertekster. Dramaets fundament, Blanche’s underkuete drifter og begjær og Stanley’s macho-opptreden, balanseres godt i det opprinnelige dramaet. Det er blitt et brennende stykker samtidsdramatikk, et av de viktigste i etterkrigsperioden – som vi husker fra såvel filmer som teateroppsetninger.
Men er det like greitt å omplassere rolleskikkelsene til Vivien Leigh og Marlon Brando, for den saks skyld Lise Fjeldstad, til operascenen slik de gjorde inntrykk på henholdsvis lerrettet og teaterscenen?
Det rimer likesom ikke, skulle vi tro. Vil ikke den tette rytmen i dialogen forsvinner i musikkdramaets krav til et langsommere tonefølge? Spørsmålet er om musikken kan bli en hemsko for dramaet. Stykket er ikke utstyrt med lange spektakulære handlingsmøntre som umiddelbart kan overføres til en libretto. Spørsmålet er om slikt typisk tekstteater i det hele tatt egner seg som opera.
Vi ble gledelig overrasket over denne produktet. Operaen holder mer enn mål, men først etter at handlingen i dramaet har begynt å tette seg til. Det blir virkelig fart over operaen når de dramatiske elementene får anledning til å folde seg ut. Da glemmer vi de lange longørene som skal omsettes i dramatisk tonespråk: ‘Er dette trikken til Desire?’
Librettisten Philip Littell må bære endel av æren for dette. Med var hånd har han kuttet teksten betydelig for å gjøre den egnet for musikkteater. Det kreves både mot og innsikt for en slik oppgave.
Når først karakterene er meislet ut og dramaets indre spenning åpenbares, virker det som om Previn makter å finne en riktig form for å omsette teksten til musikk. Utdrag fra dialogene settes inn i korte hugg, musikkbildet blir ikke for fyldig, det er dialogene og deres mening som skal tonesettes og derved får vi hverken duetter eller lange arier (men slikt har det moderne musikkteateret kvittet seg med helt siden Richard Strauss og Hugo von Hofmansthal startet sitt musikkdramatiske samarbeid for snart hundre år siden).
Faktisk kan man sitte i lengre perioder og følge dramaet – også i teksten, hvilket er sjeldent i musikkdramatikk og så å si ikke-eksisterende i verk fra vår tid. Det er denne tette sentreringen om det essensielle i teksten som bærer denne operaen – og gjør den til et fascinerende drama.
En dimensjon er også forsterket: det humoristiske i typetegningen kommer tydeligere fram i denne versjonen. Siden det er et forestillingsopptak hører vi dette på publikums stadige humring og latter.
André Previn har benyttet hele verktøykassa av musikalske ferdigheter. Vi merker at han øser av sine rike erfaringer som teater- og filmkomponist. Han er ingen novise i dette gamet – vi husker eksempelvis han ‘gjorde Sjostakovitsj’ i samarbeid med Tom Stoppard i Every Good Boy Deserves a Favour.
Det ville selvfølgelig være enklere å bedømme dette som nytt operaverk hvis man fikk oppleve det visuelt. En vesentlig dimensjon blir borte gjennom CD-tallerkenen.
En Sporvogn til Begjær er et moderne amerikansk drama. Det utspiller seg med storbyen (New Orleans) som bakteppe. Derfor føles det riktig at Previn løser opp musikkbildet ved å anvende seg av forsiktig antydete elementer av jazz, en saxofon her, en trumpet der og noen basslinjer i mellom, tilrettelagt i ydmyk bruk av synkoperinger. Men ellers er musikkspråket moderne tonalt, men milevidt fra eksempelvis Bibalo som også nylig omskapte et tett tekstdrama av Tenneessee Williams til musikkdramatikk – se vår omtale avGlassmenasjeriet.
Renée Flemning er den sanglige stjernen i dette dramaet. Men både for henne som Blanche, som for Rodney Gilfry og Elizabeth Futral som henholdsvis Stanley og Stella, gjelder at kravet til tekstlig forståelse og dramatiske evner som skuespiller er nesten vel så viktig. Man kan ikke bare synge en slik tekst og vi synes Renée Fleming får disse intonasjonene meget bra fram. Vi hører hennes fortvilelse i stemmen, hennes frustrasjon og etterhvert voksende galskap – og skulle Stanley bare kunne låte litt mere macho! Men her virker det som om Prévin har møtt en nesten uoverkommelig utfordring – og hvorfor skal man også rokke ved bildet av Marlon Brando‘s drittsekk i t-skjorte?
Fleming står vokalt meget godt til Futral. Hennes noe mørkere stemme understreker at her har finner vi den eldre søsteren, merket og preget av livets realiteter.
Operaen er gitt ut i serien 20-21, Deutsche Grammophons nye serie for samtidsmusikk – og dermed kan man slå fast at verdens ledende selskap for klassisk musikk investerer for framtiden. Det er et forestillingsopptak, og om ikke så støyende og dunkende som opptak med Kirov-ensemblet fra Marinskij-teateret i St.Petersburg, oppstår det av og til lydmessige overraskelser som ikke har noe med musikken å gjøre. Ellers er musikkbildet i noe nær perfekt stand. War Memorial House i San Francisco eier de akkustiske forholdene som gjør slike innnspillinger optimale.
Også den raske produksjonstiden må berømmes. Operaen hadde sin urpremiere i september 1998 og foreligger nå på CD knappe tre og en halv måned etter.
