Rakhmaninov; Symfoni nr. 1, Toteninsel
St. Petersburg-filharmonikerne dir.: Mariss Jansons
EMI 7243 5 56754 2 2
Det er ikke mangel på russisk patos og de store følelser i Rakhmaninovs første symfoni. Lerretet spennes stort opp. Det er tydelig at den unge komponisten ville noe. Men får han til mer enn å lage en forutsigelig etterlikning av Tsjaikovskij og Rimskij-Korsakov?
Symfonien har på langt nær oppnådd samme popularitet som sin storebror, den andre. Så er det også et ungdomsverk, skrevet i 1895, og responsen på det etter urframførelsen var noe nærmest katastrofal for den unge komponisten.
Med St.Petersburg-filharmonikerne og Mariss Jansons‘ nye innspilling får vi ingen ‘ny’ symfoni. Det gjøres lite for å kaste nytt lys over symfonien. Og kanskje ville det også være håpløst. Orkester og dirigent møter komponistens mangel på skaperkraft og kompositorisk fantasi ved å spenne ut hele det store symfoniorkesterets mektige klang med smektende sordiner og godt med fet lyd.
Riktignok går de til verket med entusisamse og spillehumør. Til tider låter det faktisk riktig bra, og man undrer seg et stykke ut i førstesatsen om ikke symfonien har fått et for dårlig rykte etter seg på grunn av Glazunovs angivelige våte tilstand da han dirigerte den på urframførelsen i 1895. Men i lengden er det komponisten selv som drar ned spenningen. Selv med tilløp til litt ekstra friske klanger i annensatsen, er dette rett og slett et kjedelig stykke orkestermusikk, og du må være en Rakhmaninov-tilhenger av ekstraordinært nivå for å komme gjennom denne symfonien med interessen i behold.
Langt anerledes låter det i tolkningen av det symfoniske diktet Toteninsel som Rakhmaninov laget etter inspirasjon av Böchlin‘s maleri av samme navn fra 1880. Maleriet skildrer Charon’s hvite skikkelse som ror et legeme over elva Styx til evig hvile i dødsriket.
Dette store orkesterverket skrev han i 1909 og her møter vi en Rakhmaninov på høyden av sin kunstneriske skaperkraft. Både den andre symfonien og den andre klaverkonserten hadde etablert ham som et internasjonalt navn.
I et slikt ekspressivt tonemaleri kommer de store emosjonene og St.Petersburg-filharmonikernebedre til sin rett. Her skal det gjerne smøres litt tjukt på, og det gjør ingenting at orkesteret flesker til med sin fete klang.
Men er tyve minutters praktmusikk nok til å berettige et helt CD-innkjøp?
Det er ikke mangel på russisk patos og de store følelser i Rakhmaninovs første symfoni. Lerretet spennes stort opp. Det er tydelig at den unge komponisten ville noe. Men får han til mer enn å lage en forutsigelig etterlikning av Tsjaikovskij og Rimskij-Korsakov?
Symfonien har på langt nær oppnådd samme popularitet som sin storebror, den andre. Så er det også et ungdomsverk, skrevet i 1895, og responsen på det etter urframførelsen var noe nærmest katastrofal for den unge komponisten.
Med St.Petersburg-filharmonikerne og Mariss Jansons‘ nye innspilling får vi ingen ‘ny’ symfoni. Det gjøres lite for å kaste nytt lys over symfonien. Og kanskje ville det også være håpløst. Orkester og dirigent møter komponistens mangel på skaperkraft og kompositorisk fantasi ved å spenne ut hele det store symfoniorkesterets mektige klang med smektende sordiner og godt med fet lyd.
Riktignok går de til verket med entusisamse og spillehumør. Til tider låter det faktisk riktig bra, og man undrer seg et stykke ut i førstesatsen om ikke symfonien har fått et for dårlig rykte etter seg på grunn av Glazunovs angivelige våte tilstand da han dirigerte den på urframførelsen i 1895. Men i lengden er det komponisten selv som drar ned spenningen. Selv med tilløp til litt ekstra friske klanger i annensatsen, er dette rett og slett et kjedelig stykke orkestermusikk, og du må være en Rakhmaninov-tilhenger av ekstraordinært nivå for å komme gjennom denne symfonien med interessen i behold.
Langt anerledes låter det i tolkningen av det symfoniske diktet Toteninsel som Rakhmaninov laget etter inspirasjon av Böchlin‘s maleri av samme navn fra 1880. Maleriet skildrer Charon’s hvite skikkelse som ror et legeme over elva Styx til evig hvile i dødsriket.
Dette store orkesterverket skrev han i 1909 og her møter vi en Rakhmaninov på høyden av sin kunstneriske skaperkraft. Både den andre symfonien og den andre klaverkonserten hadde etablert ham som et internasjonalt navn.
I et slikt ekspressivt tonemaleri kommer de store emosjonene og St.Petersburg-filharmonikernebedre til sin rett. Her skal det gjerne smøres litt tjukt på, og det gjør ingenting at orkesteret flesker til med sin fete klang.
Men er tyve minutters praktmusikk nok til å berettige et helt CD-innkjøp?
Det er ikke mangel på russisk patos og de store følelser i Rakhmaninovs første symfoni. Lerretet spennes stort opp. Det er tydelig at den unge komponisten ville noe. Men får han til mer enn å lage en forutsigelig etterlikning av Tsjaikovskij og Rimskij-Korsakov?
Symfonien har på langt nær oppnådd samme popularitet som sin storebror, den andre. Så er det også et ungdomsverk, skrevet i 1895, og responsen på det etter urframførelsen var noe nærmest katastrofal for den unge komponisten.
Med St.Petersburg-filharmonikerne og Mariss Jansons‘ nye innspilling får vi ingen ‘ny’ symfoni. Det gjøres lite for å kaste nytt lys over symfonien. Og kanskje ville det også være håpløst. Orkester og dirigent møter komponistens mangel på skaperkraft og kompositorisk fantasi ved å spenne ut hele det store symfoniorkesterets mektige klang med smektende sordiner og godt med fet lyd.
Riktignok går de til verket med entusisamse og spillehumør. Til tider låter det faktisk riktig bra, og man undrer seg et stykke ut i førstesatsen om ikke symfonien har fått et for dårlig rykte etter seg på grunn av Glazunovs angivelige våte tilstand da han dirigerte den på urframførelsen i 1895. Men i lengden er det komponisten selv som drar ned spenningen. Selv med tilløp til litt ekstra friske klanger i annensatsen, er dette rett og slett et kjedelig stykke orkestermusikk, og du må være en Rakhmaninov-tilhenger av ekstraordinært nivå for å komme gjennom denne symfonien med interessen i behold.
Langt anerledes låter det i tolkningen av det symfoniske diktet Toteninsel som Rakhmaninov laget etter inspirasjon av Böchlin‘s maleri av samme navn fra 1880. Maleriet skildrer Charon’s hvite skikkelse som ror et legeme over elva Styx til evig hvile i dødsriket.
Dette store orkesterverket skrev han i 1909 og her møter vi en Rakhmaninov på høyden av sin kunstneriske skaperkraft. Både den andre symfonien og den andre klaverkonserten hadde etablert ham som et internasjonalt navn.
I et slikt ekspressivt tonemaleri kommer de store emosjonene og St.Petersburg-filharmonikernebedre til sin rett. Her skal det gjerne smøres litt tjukt på, og det gjør ingenting at orkesteret flesker til med sin fete klang.
Men er tyve minutters praktmusikk nok til å berettige et helt CD-innkjøp?
