Thomas Bannerhed: Ravnene
Gyldendal Forlag 2012, 402 s.
Det er Småland på 1970-tall. Tolvåringen Klas går rundt og er bekymret for sin far som oppfører seg rart. Faren banner over at ‘alt går til helvette‘ og gjør de merkeligste og mest uforståelige ting. Han innprenter stadig til sønnen at han skal overta og føre småbruket videre, myra som delvis er ryddet, kanalen som er resultat av slektsledds arbeid, osv. Han klager stadig over at avlingene blir for knappe.
Som trøst søker gutten hen til fuglene, iakttar dem når de kommer om våren og når de drar om høsten, reirbygging og eggruging. Det blir en slags fascinasjon hos ham.
Denne debutromanen skal ha vakt stor sensasjon i Sverige og har fått tildelt prestisjefylte priser. Samtidig er svenske anmeldere fra seg av begeistring.
På undertegnede gjorde den svært lite inntrykk. Det hører kanskje med i en debuttekst at setninger skal bestå av ett ord og utropstegn. Men jeg synes det blir ubehjelpelig.
Det er mulig at viktige deler av boka gikk meg hus forbi, men for å være ærlig, Sverige må åpenbart lide av et slags Knausgård-kompleks, nordmannen som er bosatt i Sverige og skriver gode romaner.
Noe annen forklaring på den panegyriske hyllesten finner jeg ikke.
