En bok stinn av referanser til Hitchcock og gamle svart-hvitt filmer. Umiddelbart assosierte jeg med Vindu mot bakgården (Rear Window) fra 1955. Hvorfor? Først og fremst på grunn av spenningen. Denne boka bygger opp et økende spenningsnivå slik vi opplevde i en av mester Hitchcocks beste filmer. I begge er fotoapparatet sentralt og hovedpersonen er forhindret fra å bevege seg ute. Men handlingen er forskjellig.
A.J.Finn: Kvinnen i vinduet Gyldendal 2018, 459 s.
I denne boka handler det om en separert barnepsykolog som lider av et trauma slik at hun må holde seg innendørs. Her har hun bokstavelig talt vært innesperret i nesten et år. Hun har kontakt med utenverdenen gjennom internett og ved å betrakte naboene i deres hus gjennom Nikon-kameraets telelinse.
Det er den økende raskt eskalerende spenningen som er bokas kjerne og drivkraft. Når du har kommet vel halvveis tar fortellingen skikkelig tak i deg og siden blir den vanskelig å legge fra seg. Det beste skjer helt mot slutten.
Hun er betydelig sløvet gjennom høyt inntak av piller og vin. Dette gjør at hun ikke blir tatt på alvor når hun skal berette om det hun opplever og iakttar.
Jeg likte så absolutt godt alle referansene til de gamle filmene med replikker, situasjoner og personer. De faller sømløst inn i selve bokas handling. Du kjenner deg igjen.
Må så absolutt anbefales!
Vi hadde nær sagt: en film laget over boka er på vei.
