Oslo Konserthus 18.10.2012 Unsuk Chin: Cellokonsert, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5 d-moll, Oslo-filharmonien, dir: Eivind Gullberg-Jensen, Alban Gerhardt – cello
Sjostakovitsj sto ofte på programmet for Oslo-filharmonien under storhetsperioden med Mariss Janssons. Den femte symfonien var ofte å høre, et verk de også spilte inn på CD i 1987. Innspillingen lå lenge høyt oppe i anseelse og var en medvirkende årsak til at orkesteret for en tid var det mest CD-innspilte symfoniorkesteret i verden.
Når vi hører symfonien igjen med dette orkesteret atskillige år etter er det bare å notere at stinget sitter der ennå. Riktignok er det i en litt forskjellig utgave med ‘ungdommen’ Eivind Gullberg-Jensen som er vår for tiden internasjonale stjernedirigent. Han legger tempoet noe forskjellig og strever litt med førstesatsen. Men fra den fandenivoldske og litt Mahler-aktige Allegrettoen gjennom den absolutt Mahler-liknende Largo-satsen til den feiende triumfen i sistesatsen, sitter det som et skudd.
Orkesteret får til fulle vist at de fortsatt har grepet om dette majestetiske verket som i etterkant har vist seg å bli komponistens mest framførte symfoni. Særlig det mektige slagverket i sistesatsen løfter symfonien, nesten til det noe overdøvende. De akkustiske forbedringene på kveldens konsert besto i skillevegger av plexiglass som ga en stor resonans.
Symfonien har sin historie. Skrevet på 1930-tallet av en komponist som var blitt skjelt ut som borgerlig formalistisk var den triumferende sistesatsen akkurat det som partilederne i Sovjet ønsket den gangen: triumf for ‘Folkets Sak’ med optimisme og humør.
Unsuk Chin er til nå en lite kjent komponist, i hvert fall i Oslo (Bergen har stått for noen historiske framføringen av henne). Knapt førti og bosatt i Berlin er den sør-koreanske komponisten et navn verdt å merke seg. Hun studerte komposisjon under Ligeti, og det merker du på musikkens hennes. Hun er ikke opptatt av musikk som sjanger, hos henne er elektronikk likestilt med såkalt ‘ren’ musikk.
Cellokonserten fra 2009 er et uhyre kompleks verk, i hvert fall for utøveren. Men en dypt konsentrert Alban Gerhardt sto for utfordringene på en måte som vi fant nesten umenneskelig. Kompleksiteten gjorde at helhetsinntrykket av verket ble noe ujevnt, fra vakre og glidende toner i begynnelsen og mot slutten til en kort men intens kanonade av slagverkerne i midten. Det var nesten som vi hørte at krigen pånytt var i gang på den koreanske halvøya.
Bevares, for en utøver Alban Gerhardt er!
