Mozart: Don Giovanni
Bryn Terfel, Renée Fleming, Ann Murray, Michele Pertusi, Monica Groop
London Philharmonics
dir.: George Solti (Royal Festival Hall London 5. og 7.10.1996) Decca 455 500-2
Dette er den siste store innspillingen med et av århundrets store dirigenter. Ungarske Georg Solti døde tidligere i høst – i en alder av 84. En utrolig personlighet, som knyttet båndene fra mellomkrigs-årene fram til vår tid. På 30-tallet elev av Bela Bartok, og også en kort tid repetitør på Nationaltheatret i Oslo. Nå er han på hjemmebane, for Mozart har han vist seg å ha usedvanlig stort grep om, ved siden av sine grandiose og epokegjørende innspillinger av Wagner.
Storbritannia må ha opplevd en virkelig Don Giovanni-feber forrige år. Ved siden av denne innspillingen, som bygger på konsertante framføringer i Royal Festival Hall i oktober i fjor, hadde også Welsh National Opera den på sesongrepertoaret – med Davide Damiani i tittelrollen. På Covent Garden sang Solveig Kringlebotn i rollen som Donna Elvira og Ferruccio Furlanetto var Giovanni.
At denne innspillingen er et konsertopptak forstyrrer ikke. Verre er at London Philharmonic, som fra slutten av mai til september hvert år er husorkester for operafestspillene i Glyndebourne, i løpet av så få uker helt har glemt foten for Mozart.
Det hjelper ikke at Solti gjør så godt han kan (opptaket har fjernet hans vanlige grynt og stønn). I store deler av operaen får de ikke tempoet opp, de blir altfor mye et symfoniorkester framfor det konsertante og lekende som skal prege Giovanni, uansett hvor alvorlig selve historien enn er.
Derimot er det et lag sangere som hever denne innspillingen til noe lang over middels. I første rekke er det Bryn Terfel som her får utfoldet seg i tittelrollen. Den walisiske bass-barytonen høres ut som om han er født til rollen som kvart munter, kvart tragisk og halvt lekende og desperat elskovssultent handyr.
Det er den tragiske dimensjon i Giovannis – og forsåvidt også mannskikkelsens – behov for kvinneerobringer, som gjør denne operaen til noe langt mer enn Mozarts skjønne musikk. Besettelsen som han aldri kommer ut av, og som rir ham som en syk mare, blir i siste rekke tragisk.
Sammen med Bryn Terfel hører vi Michele Pertusi som hans medsammensvorne tjener Leoporello. Disse to utgjør det vokale ankerpunkt i framførelsen. Med seg har de også Renée Fleming og Ann Murray, og bare et par korte steder merker vi at produksjonen kunne hatt behov for en ekstra prøvedag eller to. Solistene utgjør en sanglig nytelse hele veien igjennom.
Om kanskje ikke Soltis beste innspilling av en Mozart-opera, synes vi likevel at denne ikke er til å komme forbi. Han etterlater seg et verdig ettermæle med dette opptaket, og bare derfor er det all grunn til å skaffe seg det.
