Kurt Weill: Symfonier nr. 2 (1933 – 34) og nr. 1 (1921), Konsertsuite fra Lady in the Dark (1940),
Bournemouth Symphony Orchestra dir.: Marin Alsop, NAXOS DDD 8.557481
Dette må være en av årets vinnere på CD-fronten. Kurt Weills musikk holder seg like knakende aggressiv på orkesterfronten som den gjør i hans Tolvskillingsoperaen og Mahagony. For det lar seg ikke til å komme forbi at den andre symfonien fra begynnelsen av 30-årene inneholder mye av det som gjorde disse to stykkene verdenskjente. Du tror faktisk at du hører denne musikken på nytt da du spiller denne symfonien.
Selvfølgelig gjør du ikke det. Symfonien er et selvstendig verk, det er bare musikkens struktur og fraser som låter kjent. Eller for å si det slik, du hører at det er komponisten bak Tolvskillingsoperaen og Mahagonyi denne symfonien. Mindre kan det ikke bli. For her er det gjenkjennelse på omtrent hver eneste frase av musikken. Om ikke akkurat likt i melodier, så er tonespråket det samme.
Tonalt og ikke i tolvtoneteknikk som Hans Eisler samtidig holdt på med. Men hvis man kan si det slik, absolutt tidsriktig venstresosialistisk ‘agitasjons’-musikk. Her får den en symfonisk form. Det er dette som gjør denne symfonien til et knallverk. Århundrets mest glemte symfoni er den blitt kalt. Merkelig er det også at dette Kurt Weill-verket er blitt liggende slik i mørket etter at hans musikk til Tolvskillingsoperaen og Mahagonyble så fantastisk populær.
CD’en inneholder også hans første symfoni fra 1921. I sammenlikning er dette et ungdomsverk hvor man sterkt føler hvordan den unge komponisten forsøker å finne et språk. Dessverre var det ennå noen år til han fant det i Tolvskillingsoperaen.
Orkestersuiten fra Lady in the Dark er en morsom reminder om Kurt Weills største Broadway-suksess etter at han ble politisk flyktning i USA på flukt fra nazistene. Klart forskjellig her også fra sine store verk rundt 1930. Nå er det musicalen som bestemmer løpet. Hvor mange er klar over at Kurt Weill faktisk er den som skapte den moderne amerikanske musicalen?
Interessante er både denne orkestersuiten og hans første symfoni. Men det utvilsomme høydepunktet her er den andre symfonien, verdt CD-kjøpet alene. En av årets CD-vinnere! Bournemouth Symfoniorkesterunder Marin Alsop spiller, sør-Englands ledende symfoniorkester under ledelse av dette årets mest omtalte kvinnelige dirigent. Bare dette et pluss i seg selv.
