En visjonær løsning

Gårsdagens sensasjonelle vedtak om å flytte Munchmuseet ned i Bjørvika og bygge nytt Nasjonalmuseum bak Nobels Fredssenter på Vestbanen er et vedtak som åpner for store vyer.

Det første er det selvsagte: dette åpner for helt andre tider for kulturlivet, ikke bare for Oslo men for hele landet. Det vil ikke bare gi Bjørvika en absolutt vitamininnsprøyting i tillegg til den fantastiske operaen, det åpner også opp for ny oppmerksomhet av området rett ved Rådhuset.

Det andre er at gårsdagens vedtak er et resultat av et svært vellykket politisk samarbeid mellom Arbeiderpartiets kronprins og sannsynligvis framtidige leder Trond Giske og Høyres nyvalgte nestformann Erling Lae. Med tanke på de framtidige politiske konstellasjonene i Norge kan også dette vise seg å få store konsekvenser, i første rekke som en front mot den kommende halvrasismen og egoismen i det brunblå partiet til høyre for Høyre. Dette skal vi imidlertid ikke behandle her.

Det eneste lille poenget vi vil knytte til dette er at Oslo Arbeiderparti snarest må komme ut sin fortvilte situasjon slik de ytret seg umiddelbart etter at dette var kjent. Det var synd å høre ellers voksne folk som Rune Gerhardsen og Jan Bøhler som neppe var ‘edrue’ nok til å tackle den nye situasjonen. I nærmest gymnasial surpompethet beklaget de flyttingen av Munchs malerier noen få hundre meter. Østkanten på Tøyen og østkanten nede i det gamle Oslo, som nå blir det nye Oslo, er tydeligvis ikke det samme. De kan ha et godt poeng i å påpeke at Bjørvika-området er i ferd med å bli det Aker brygge når det gjelder prisnivå, ja langt mer enn det. Men her skal de ikke glemme at her går de til angrep på sin egen, Arbeiderpartiets store kongstanke med å få operaen til Bjørvika.

Gamle Oslo Arbeiderparti var de første som i sin tid tok til orde for at operaen skulle til Bjørvika. Til å begynne med var det svært få som hørte på dem. Men de var utrettelige og etterhvert begynte disse tankene å sive inn i selve fylkeslaget. Der var det daværende leder Britt Hildeng som grep ideen, jobbet utrettelig for den og fikk den vedtatt på Stortinget. Argumentene var nøyaktig de samme som i sin tid ble brukt for å få Munch-museet til Tøyen, byens østkant måtte også få de kulturinstitusjonene som Oslo vest i alle år hadde så å si hatt enerett på.

De mente også at en sentral kulturinstitusjon ville føre til en vitalisering av de gamle bydeler. Særlig gjaldt dette det gamle Oslo som de siste årene var blitt fullstendig uglesett og knuget ned av skitt og bråk i støyende trafikkmaskiner. Det var også den delen av byen hvor fattigdommen var størst.

Vi lytter med stort alvor til Jan Bøhlers advarsel om at slik det ligger an med det nye Bjørvika, tegner dette til å bli et dyrt prestisjeprosjekt fjernt fra vanlige folks lommebøker. Aker brygge kan bare bli en fjert i sammenlikning. Men når først Arbeiderpartiet for ti år siden fikk i gjennom vedtaket om opera til Bjørvika, må de også følge opp dette. Ikke sette seg ned med gymnasiale oppgulp som viser at kommunikasjonen internt i Rådhuset er på et lavmål likesom den er sentralt i AP.

Etter en god natts søvn og en kopp kaffe bør de fleste begynne en ny dag i mer edruelige former. Vi håper også dette gjelder i dette tilfellet.

Men la ikke denne malurten ødelegge for gleden i dette nye vedtaket. Det er todelt, og består i ytterligere forsterking av herlighetene i Bjørvika samt et sentralt museum i den andre enden av havna. Den trange Tullinløkka forlates som framtidig sted for det nye Nasjonalmuseet. Bak Nobels Fredssenter, allerede et internasjonal trekkplaster, vil det reise seg et nytt stor museum der det i dag er parkeringsplasser og tivoli.

Området rundt Rådhuset vil bli byens andre store senter for kultur. Astrup-Fearnley museet bygger seg nytt museumsbygg ytterst på Tjuvholmen med verdenskjente Renzo Piano som arkitekt. Bak vestbanetomta finner vi Oslo Konserthus og to hundre meter fra dette Nationaltheatret.

Vestbanetomta er Trond Giskes vri ene og alene men ikke mulig uten hjelp av Erling Lae og byrådet. Forhandlinger om dette gikk for seg på rekordtid, og i denne pakka lå også flytting av Munch-museet og Stenersenmuseet, samt bygging av nytt Deichmanns bilbliotek, ned til Bjørvika som den nye operabyggets nærmeste naboer. Dessuten foregikk dette i total hemmelighet, så hemmelighet at den lokale ledelsen i Oslo Arbeiderparti med rette følte seg en god del snurt.

Vi må også tilføye, Erling Lae har med dette gjort det umulig å fortsette med høyhusplanene bak den nye operaen (Barcode). Bare tanken på at den nye operaen i Bjørvika fullstendig skulle drukne i Manhattan-aktige skyskrapere som også satte hele den gamle byen i evig skygge, var himmelropende galskap i seg selv. Med gårsdagens vedtak har de forhåpentligligvis satt sluttstrek for overkåte arkitekters og utbyggeres kopulasjonsiver.

Vi vil tilføye, i nye ledige lokaler på Tøyen og Tullinløkka har vi plass til en hel haug med museer og institusjoner som allerede sliter i gamle lokaler. Vi har dem allerede lokalisert på samme sted. Og hvis vi får flyttet vikingeskipene fra Bygdøy over til det stedet der de første skipene for over tusen år siden la ut fra Viken slik planene er, vil vi få en hovedstad som vil rykke opp i første rekke av besøkelsesverdige steder i hele verden. Ikke bare til glede for byens befolkning, de nye lokalitetene vil bli en turistmagnet av dimensjoner.