Oslo Konserthus 31.1.2013 Sjostakovitsj: Cellokonsert nr. 1, Bruckner: Symfoni nr. 4, Oslo-filharmonien, Truls Mørk – cello, dir.: Vasily Petrenko
Truls Mørk viste først og fremst energi i høyeste potens når han framførte den første cellokonserten til Sjostakovitsj i går. Han gøyv løs på førstesatsen med alle dens intrikate utfordinger og dobbeltgrep og utførte den kanskje et hakk raskere – og ikke minst mer energisk – enn det som er vanlig. Han fikk tid til å synge ut i lange elegiske toner i den vakre annensatsen før han kom til det som etter min mening var høydepunktet ved framføringen: cadenza’en etter annen sats. Dette ble en opplevelse nesten i seg selv. Pizzicatto sammen med lange strøk med buen var nesten for utrolig å oppleve. Men intenst og sterkt.
Konserten er preget av løyene til Sjostakovitsj, hvordan han bruker etternavnet sitt, et slags musikalsk monogram, til å lage en tonerekke som han så former et tema ut av. Samme tema gjorde han bruk av i den tiende symfonien og i noen av strykekvartettene.
Den første cellokonserten er en svært intrikat konsert, kanskje noe av det mest krevende som er skrevet. Men den preges sterk av dualismen til Sjostakovitsj, på den ene siden det dypeste alvor i lange syngende partier, på den andre burleske og gjøgleraktige passasjer.
Truls Mørk er en utøver uten sidestykke. Vi hørte Mstislav Rostropovitsj da han framførte samme konserten her i 2000 (konserten er opprinnelig skrevet for ham). Det er kanskje urettferdig å sammenlikne fordi veteranen var på dette tidspunktet preget av sine eldre dager og noe stiv i fingrene. Derfor vil vi bare sette et sterkt kryss i taket for det vi opplevde av Truls Mørk i 2013, med smidige fingre og voksent grep om de elegiske partiene. Suverent!
Truls Mørk gjorde for 15 år siden en innspilling av denne konserten med London Philharmonic Orchestra og Mariss Jansons. Også i går ble det gjort opptak for en forventet CD-utgivelse. Det vil i så fall bli den første med Petrenko og Oslo-filharmonien.
Med Sjostakovitsj og Bruckner får vi kanskje en forsmak på hva vi har i vente med den kommende sjefsdirigenten Vasily Petrenko. Den fjerde symfonien er Bruckners mest framførte. Det er et gigantisk musikalsk verk, høyreist og syngende uten å bli altfor patetisk. Messingblåserne får anledning til riktig å løfte seg i jordskjelvliknende utblåsinger, her skal intet spares! Med slik musikk føres vi inn i et univers der den dypt troende katolikk Anton Bruckner former en musikk som velver seg oppover i katedral-liknendne buer.
Bruckner var en sterk Wagner-beundrer. I den tredje symfonien tar han likeså godt i bruk motiver fra Lohengrin. Derfor føltes det helt riktig med et ekstranummer etter en time med Bruckners fjerde, et orkesterutdrag med Wagner.
Vasily Petrenko eier en egenskap som vi er sikre på vil sjarmere Oslo-publikummet i årene framover, sin gutteaktige friskhet befridd for alt utadvendt jåleri.
