Oslo Konserthus 18.2.2010 Ketil Hvoslef: Et Drømmespill, Robert Schumann: Klaverkonsert a-moll, Tsjaikovskij: Symfoni nr. 1 “Vinterdrømmer”, Oslo-filharmonien, Hélène Grimaud – klaver, Eivind Gullberg Jensen – dirigent
Hun har besøkt oss før her i Oslo og overrasket den gangen med å stå relativt fritt til sin Rachmaninov. Det var både litt rart, men også friskt.
Det hun overbeviste sterkest med den gangen, friheten til å forme musikken etter notene slik hun selv ville ha den, forsterket hun ved dette besøket. Det ble en oppvisning av et makesløst spill med kraftige og energiske anslag hvor det ikke ble spart noe ved dørene. Om du noengang har vært av den oppfatning at romantikeren Schumann var innadvendt og poetisk i sitt musikalske uttrykksspråk, må du totalt revidere din oppfatning etter å ha hørt Hélène Grimaud spille ham.
Vi hørte et verk framført på en slik måte vi aldri har hørt før. Hun hevet verket opp et helt annet nivå enn det vi er vandt til. Det gikk fort og kraftig i svingene. Opplevelsen ble forsterket ved hennes svært intense og kraftige spill. Hun holdt nær kontakt med orkester og dirigent hele veien og sterkest ble det etter vår mening der hvor hun fløt sammen med orkesteret i mektige tutti-partier og ga orkesterklangen et helt nytt ansikt.
Det var denne a-moll konserten som ble et forbilde for Grieg da han noen år etter som tjue-åring laget sin egen a-moll konsert. Tematisk og formmessig er de nesten altfor like men mens Schumann bruker et mer inderlig og innadvendt musikkspråk, vender Grieg det (nesten) samme teamet til en slags triumferende ungdommelig marsj – her er jeg!
Eivind Gullberg Jensen er vårt nye stjerneskudd på den internasjonale dirigent-himmelen. Han er allerede et stort navn i Frankrike og Tyskland og neste sesong vil han dirigere Berlin-filharmonien. Ketil Hvoslefs orkesterverk Et Drømmespill urframførte han på sin første konsert som sjefsdirigent i Hannover tidligere i fjor høst. Her fikk det sin førstegangsframføring i Norge.
Det er et sympatisk stykke orkestermusikk med god spredning av de musikalske og orkestrale virkemidlene med vekt på dynamiske skiftinger og rytmer. Her hører vi smektende valser som en slags salongmusikk men også hardere ‘riffs’ som kan føre tankene hen til vår tid og andre musikkformer. Jeg vet ikke om tittelen henspiller på Strindberg og hans nesten absurde teaterstykke av samme navn. Men når først assosiasjonen var der kunne i hvert ikke undertegnete unnlate å høre ‘strindberg’ske’ stemninger i musikken. Her var melankoli og demonisk tungsinn men også livsgladhet og frivolitet, det harde mot det myke, det mørke sinn mot det lyse.
Tsjaikovskijs symfonier har de siste tiårene ligget godt til rette for Oslo-filharmonien. Dette opplevde vi i de legendariske Chandos- innspillingene av hans symfonier på midten av 80-tallet, en serie som fikk begeistrete anmeldere til å ta i bruk de aller største ordene om at dette var det beste av Tsjaikovskijs symfonier som noengang var spilt inn. Oslo-filharmonien og Mariss Janssons fikk med disse innspillingene sitt store internasjonale gjennombrudd. Det var kanskje derfor litt av løft Eivind Gullberg Jensen tok mål av. Orkesteret er nok ikke det samme i dag som det var for 25 år siden under Mariss Janssons, men framføringen i går var tvers gjennom staut og frisk. Den ga oss varme til å trosse vinterkulingen og snøen som sto flat i lufta utenfor.
