Oslo Konserthus 10.3.2007 Sergej Prokofjev: Peter og ulven, Camille Saint-Saëns: Dyrenes karneval, Oslo-filharmonien, Cathrine Winnes Trevino – dirigent, Johannes Joner – forteller, Dansere fra Norsk Ballettinstitutt
Midt på blanke lørdagen inviterte Oslo-filharmonien til familiekonsert. Det ble en engasjerende time med orkesteret, fortellerkomposisjoner, skuespiller Johannes Joner og unge dansere fra Norsk Ballettinstitutt. Stemningen i salen var høy og det meget unge publikummet var levende med.
Men først og fremst markerte konserten at det var første gang den unge Bærums-jenta Cathrine Winnes Trevino dirigerte landets fremste symfoniorkester. Norske dirigenter vokser ikke på trær, det dreier seg ikke engang om en lavthengende busk når vi snakker om kvinneligenorske dirigenter. Som et av landene med høyt forbruk av kvinnelige dirigenter – her er nok å nevne navn som Iona Brown, Susanne Mälkkiog Simone Young – burde vi sette et stort kryss i taket over endelig å få en kvinnelig dirigent fra ikke-importerte rekker. Cathrine Winnes Trevino viste at hun er myndig og har et fast grep om musikken og orkesteret. Ikke minst har hun scenesjarm og et vinnende vesen, noe mange av hennes mannlige kolleger kunne misunt henne!
Hun bør det snarest ryddes plass for i kommende sesonger!
Familiekonserter er en lykke for dem som setter pris på engasjerende konserter, og for den saks skyld teater, med et publikum som lever seg inn i det som skjer. Teater- og musikkforestillinger for et helt ungt publikum er som en oppfriskende fargeklatt. De opptredende har et takknemlig publikum som kommenterer og avbryter underveis – men som også vet å holde kjeft når det trengs. Handlingen og fortellingen følges i åndesløs spenning. Innlevelsen er total. Magien oppstår i kontakt mellom scene og sal.
Johannes Joner kjente nok sitt ungdommelige publikum godt for han engasjerte de unge i salen umiddelbart da han dro i gang historien om Peter og ulven. Til hjelp hadde han en flipover og spritpenner og med elegante streker tegnet han opp fortellingen. Det endte med et mylder av store ark som fant veien foran scenen.
Det var også i Prokofievs musikalske eventyr at vi fikk en fornemmelse for hva slags dirigent Cathrine Winnes Trevino er. De gangene Johannes Joner – uten sufflør men med huskelapp under flipover’en – falt ut av teksten var hun behjelpelig til stede med en gang. Små vink og bevegelser og med å snu seg diskret med rask øyenkontakt gjorde at fortellingen kunne bevege seg i det vanskelige grenselandet mellom skuespiller, tegning og musikk.
Under Dyrenes karneval tro det til et stort lag av unge dansere fra Norsk Ballettinstitutt, hvorav minst en av dem imponerte med tåspissdans under Svanen. I det store mylderet av eventyrskikkelser over podiet var det nesten som Saint-Saëns’ musikk forsvant ut av fokus. Imponerende var de unge danserne som opptrådte under hurtige forkledninger som måtte engasjere langt mer enn én påkleder.
En konsert i dobbelt forstand. Først og fremste den gode følelsen den ga av å ta del i en varm og spontan opplevelse med et engasjert publikum. Dernest av å ha opplevd en ny norsk kvinnelig dirigent med Oslo-filharmonien. Dette blir garantert ikke hennes siste møte med dette orkesteret!
