Eivind Buene: Enmannsorkester, Cappelen-Damm 2010, 238 s.
Cappelen-Damm gir ut en debutantbok av den unge norske komponisten Eivin Buene. Boken er skrevet på litteraturens premisser, det er ikke komponisten som skriver om sine erfaringer som skapende tone- eller klangkunstner. Men forlaget kan ikke unngå å se poenget, en skapende kunstner debuterer på et område han (hittil) ikke har vært kjent på. Det ligger likesom i kortene et er man skapende, så er man skapende. Noe universelt med andre ord.
Denne magiske følelsen holdt seg ikke for undertegnede da jeg leste boka. Jeg var nødt til å lese den på bokas premisser, ikke som at det her var en ung lovende komponist som debuterer med skjønnlitteratur.
Men jeg må tilføye at bokas sterkeste side er utvilsomt der han trekker inn musikken og lar den bli et filosoferende problem hvor han drøfter den i lys av begivenhetene rundt handlingen. Alban Bergs fiolinkonsert med Bach-koralen og Schuberts Winterreise er sentrale her.
Vi møter en rekke personer i sitt daglige rastløse, dels oppløste liv. Det er en ungarsk provinsdirigent, en fiolinvirtuos, en universitetslektor og en advokat fra Drammen. Vi følger dem mens de er på en slags reise hvor deres faste holdepunkter i tilværelsen deres delvis er i ferd med å bli oppløst. Bokas siste del er skrevet på én utpust hvor setningene og ordene glir inn i hverandre uten opphold. Skitur i desember-mørket på Finse, framføringen av fiolinkonserten og en fysisk elskovsstund blandes sammen.
Det er disse nærmest surrealistiske siste sidene og hans mange og gode betraktninger over musikk som gjorde at jeg fant debuten interessant.
