Ari Behn: Entusiasme og raseri, Gyldendal 2006, 227 s.
Leser man denne boka litt i etterkant av det store offentlige raseri som oppsto i det samme øyeblikk denne boka ble lansert, ser vi hvor narraktig norske media opptrer og hvordan forfatteren har truffet en innerblink med sin avkledning av det norske mediasamfunnet.
Det var ikke måte på hvordan forståsegpåerne i alle kanaler ojet og okket seg over hvordan den fæle og selvopptatte mossingen hadde skildret lett identifiserbare personer i det offentlige liv og hvordan han bruker seg selv til å opptre som en kvalmende selvopptatt hovedperson i handlingen. Dette var fysjom fysjom, sto det å lese så å si overalt samtidig som vi ble tutet ørene fulle i alle kanaler om at ‘slikt gjør man ikke’.
På sett og vis er noe av det også sant. Kryx Zissvoll, som han kaller hovedpersonen i boka, er en tvers gjennom ufordragelig klyse, selvopptatt og med hang til italienske designerdresser. Til og med den ekte tatoveringen på venstre skulder – terningkast seks i VG – er på plass. Han lever høyt på suksessen av sin første bok. Vi blir tatt med på et usannsynlig festeliv i Oslo – og Las Vegas. To av de øvrige personene i handlinga lar seg identifisere allerede på første side. Den nye vin flommer fritt, hasjrøyken driver tett og pillene sitter løst.
Hvorfor all denne tilsynelatende rasende mediaomtalen? Jo, forfatteren som begår det unevnelige brudd på takt og tone og skriver så rått og direkte som ingen annen i Norge tør å gjøre, er et slags medlem av kongehuset. Han kapret seg prinsessen, og dette forklarer en god del av oppmerksomheten rundt boka. For slikt skandalestoff skriver man ikke som medlem av kongehuset!
Men den andre grunnen til medienes entusiastiske fråtsing i denne skandalløse boka, ikke minst den fordervete forfatter, er nettopp at boka nettopp dreier seg nettopp om dette. Boka er en rasende uthenging av Se & Hør-samfunnet, mediaverdenens opptatthet av enkeltpersonene, hvordan de fråtser i å gå inn enkeltmenneskers liv og forsøker å ødelegge dem med sine skriverier.
Så går nitti prosent av seriøse anmeldere rett på limpinnen. På mediasamfunnets vegne er det ikke ord for hvor avskyelig dette er, forfatteren bruker levende personer som forbilde og framstiller seg selv som hovedpersonen i handlingen! Det er da vi må spørre, hvilken forfattere har ikke brukt levende personer som forbilde i sine bøker (undertegnete har, hvor betydningsløs jeg forøvrig enn er i dette kjendiskåte mediesamfunnet, lest om meg selv i flere bøker). Og hvem har ikke brukt av seg selv i handlingen? Hvorfor skal vi nå over hundre år etter Kristiana-bohemene la oss forarge over slikt? Og hvorfor tar ingen fatt i den skammelige historien om den danske skuespillerinnen og Et dukkehjem nå i Ibsen-året?
Ingen tvil om at forfatteren her har skutt en total innertier med sin bok. Mediasamfunnet er avkledt og anmelderne opptrer med få unntak som pudler. Mediesamfunnets skandalløse jag etter å henge ut folk – jo høyere opp mot toppen du er, jo mer ‘avskyelig’ blir du – blir beskrevet på en inngående og nettopp avskyelig måte. Det er entusiasme og raseri vi møter i denne boka.
Hvordan er det så å lese den? Undertegnete ble fascinert fra første side. Nettopp fordi Ari Behn legger raskt til side alle konvensjoner om hvordan en forfatter skal skrive og hva et medlem av kongehuset har ‘lov’ til å ta i bruk av ord fra sin munn (og penn). Han driter totalt i dette og skriver av hjertens lyst med raseri over dette mediesamfunnet som forlengst har karakterisert ham som en selvopptatt jålekopp som gjorde den frekkheten at han kapret kongerikets prinsesse!
For å være ærlig, ‘avsløringene’ av kjendislivet her hjemme er egentlig ikke så forferdelig. Javisst knaskes det piller, javisst ligger man med hverandre – men er dette noe nytt? Jeg forarges ikke over ‘avsløringene’, at han bruker altfor lett gjenkjennelige personer som forbilde i handlingen. På deres vegne føler jeg ingenting. Har man ikke seg selv å takke når man har valgt å leve som en person i offentlighetens skuelys?
Er boka god? Et svar på dette er den umiddelbare og voldsomme reaksjonen den har vakt. Mange måtte føle seg forurettet av slike skriverier og brøler opp i likesom fornærmet vrede. Men interesserer boka å lese? Javisst, det er en rasende og fengslende beretning som ender i det mest forfengelige og fornedrende vår kultur har skapt, ved spillebordene og blant drinker, horer og mafia i det speilbesatte Las Vegas.
Jeg hadde stor glede av å lese selve boka og jeg frydes over at mediesamfunnet på denne måten har latt seg avkle og opptrer akkurat slik forfatteren beskriver i boka. Absolutt en innertier!
