Atle Næss: Din nestes eiendom, Gyldendal forlag 2009, 441 s.
Atle Næss står bak denne omfangsrike krøniken med handling helt fra begynnelsen av 1600-tallet. Det er ikke bare en fyldig bok med mange sider, den inneholder også flere historier i ett. Vi leser ikke bare om det fattigslige livet på de surklete jordene i Vestby, men tas også med til det pulserende by- og handelslivet i Nederland og ikke minst på en lang sjøreise til kryddereventyret i det fjerne Østen.
Vi skjønner godt grepet med så raskt å sidestille det karrige livet høyt her oppe i nord med det frodige Europa og eventyrlige Asia på samme tid. Det har faktisk samme budskap som i dag: vi har en sterkt tendens til å lukke våre øyne for verden rundt oss, selv de landene som ligger oss nærmest. Nederland var i så måte sentralt for oss. Det tømmeret som gikk veien dit dannet grunnlaget for utviklingen av den første norske velstanden og oppbyggingen av handelslåten. I dag er det jo en helt annen rikdom vi kan nyte godt av.
Atle Næss vil ikke legge skjul på at det er hans tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tippolderfar han låner skikkelse av i å tegne hopvedpersonen Rasmus. Hovedhandlingen finner sted nede ved fjorden i Vestby og vi følger Rasmus fra ung gutt til voksen mann. Dernest hopper vi brått ned til folkehavet i Nederlands byer.
Som episk fortelling har dette sine svakheter. Selv om de to som var helt unge i begynnelsen av boka møter hverandre igjen på fortellingens skyndsomt sydd sammen siste sider, blir det likevel noen sprang i kronologien som kan oppfattes som dels forvirrende. Vi ser jo av dette at forfatter og forlag ikke har gitt seg tid nok til å finpusse fortellingen godt nok. Det er litt synd, for selve fortellingen fascinerer sterkt. Ikke minst trenger vi slike historiske fortellinger som peker på det faktum at det ikke er så fryktelig mange generasjoner siden Norge var en utfattig liten utkant der høyt oppe mot snøen. Midt oppe i vår egoistiske oljerikdom har vi godt av slike påminnelser.
Dessuten er boka sabla godt skrevet.
