Oslo Konserthus 9.9.2010 Richard Strauss: Hornkonsert nr. 2, Anton Bruckner: Symfoni nr. 4 ‘Den romantiske’, Oslo-filharmonien, Jonathan Nott: dirigent, Stefan Dohr: horn
Det var som jordskjelvet rystet oss ved den første store orkestertutti’en i Bruckners fjerde symfoni. Vi innbilte oss at gulvet nærmest skalv, veggene nesten revnet og fra taket slo det likesom ned eruptive kaskader fra et vulkanutbrudd.
Han sparer seg ikke, Anton Bruckner, i bruk av orkestrale virkemidler. De mektige drønnene vi opplevde, kan det være utbrudd fra jordens indre? Eller lyn og torden? Eller mektige bølger som slår mot land?
Bevisst sin oppfatning av å skildre naturen – og naturkreftene – var nok Anton Bruckner da han skrev sin fjerde symfoni, som han ga tilnavnet ‘den romantiske’. Han innleder symfonien med det som rett og slett kan oppfattes som hornsignal fra en jeger på ferd i skogen, søkende etter vilt eller kallende på andre jegere?
Naturtilhørigheten ligger nær i denne ‘romantiske’ symfonien. Annensatsen blir som en båt som rolig duver blant vannliljene i et stille skogstjern. Og symfonien avsluttes med en mektig tremolo i strykerne som løfter og løfter inn i en annen virkelighet. Sans for de sterke dramatiske uttrykkene og fargerike skildringer hadde den østerriske komponisten. Mens han i andre symfonier nærmest bygger opp musikken i lag på lag, som koraler som velver seg oppover i gotiske buer, blir naturtilknytningen for nærliggende i denne symfonien til å tenke på det sakrale. I stedet er det jegerens hornsignal, båten på vannet eller erupsjonene – bølgene, tordenskrallene og jordskjelvene – som trekker oss i retning av det romantiske.
Symfonien ble skrevet midt på 1870-tallet. Den vakte stor begeistring allerede ved førstegangsframføringen og har siden holdt sin plass som komponistens kanskje mest spilte verk. Det er en symfoni som umiddelbart fengsler deg med sin skjønnhet og orkestrale klanger. Kveldens dirigent Jonathan Nott hadde bevisst valgt å dempe tempoet og uttrykket i innledningstaktene i førstesatsen. Dette gjorde at den første orkestertutti’en fikk kraft og styrke da den utfoldet seg for oss i all sin velde. Vi har opplevd Bruckner med mer bulder og støy enn det vakre ved tidligere anledninger. Så ikke i går. Den fine balansen mellom de orkestrale virkemidlene gjorde at de sterke utbruddene fikk plass og tyngde uten å bli for påtrengende.
Jonathan Nott holdt en fin hånd over elementene i denne symfonien og lot det ikke skli ut på noen måte. De forskjellige delene av symfonien ble framført med tyngde og avgrensing. Slik framsto høydepunktene – orkestertutti’ene – som tinder som raget opp i det orkestrale landskapet. Oslo-filharmonien har en avgjort styrke i sin mektige messing-seksjonen. Her kom den til sin fulle rett. Med tyngde bar den musikken i de største partiene.
Før denne store symfonien fikk vi oppleve Berlin-filharmoniens førstehornist Stefan Dohr i den andre hornkonserten til Richard Strauss. Han er en elegant utøver som mestrer instrumentet sitt på overbevisende vis og spilte for sikkerhets skyld sistesatsen som ekstranummer da han påpekte at han kanskje ‘mistet noen noter‘ første gangen.
Richard Strauss skrev denne konserten midt under annen verdenskrig da den aldrende mannen var mest opptatt med å reise rundt i forsøket på å få deler av familien ut av nazistenes klør, blant annet fra konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Men dette framgår ikke i musikken, det er en elskelig konsert med samme jovialt nærmest konverserende musikkspråk som i den samtidige operaen Capriccio.
Før konserten overrakte Oslo-filharmoniens styreleder Ida Børresen årets Mariss Jansons-stipendier til førstecellist Bjørn Solum og kollektivt til orkesterets annenfiolinist-gruppe.
