Hindemith: Kammermusik nr. 1, 4 og 5
Berliner-filharmonikerne dir.: Claudio Abbado EMI Classics 5 56160 2
Forsinket, men godt. Det var likesom denne innspillingen vi ventet på i hele Hindemith-året for to år siden. Når den nå endelig kommer, nøler vi ikke med å si at dette er den viktigste Hindemith-innspillingen på lenge. Og det er komponisten og teoretikeren på det mest essensielle, det er slik musikk han følte seg hjemme i og laget en slags ideologi av.
Hundreårsjubilanten var på god vei til å bli et av århundrets ukjente komponister. Det eneste man forbandt med navnet var hans lærebøker i harmonisering og hans musikkteorier. Han var likevel en komponist som i flere sekler etter krigen hadde en like sentral plass som en Bartok eller Stravinskij, men plutselig forsvant interessen for hans musikk. Komponerte han for enkelt?
Slik kan en dåre spørre, for hans hovedverk Mathis der Mahler-symfonien er slettes ikke noe enkelt verk.
Men hva er det da som fører til at Paul Hindemith nærmest er en komponist non grata? Innspillingen av denne type musikk tyder i hvert fall på at det er ingen som helst grunn til ikke å ta fram mer av hans musikk i konsertsalene.
Var han kanskje for enkel? Skrev han musikk som var snublende nær programmatisk innhold? Slik kan man spørre fordi det er udiskutabelt at hans Kammermusik-serien og hans kammerkonserter fra samme periode ble skrevet ut fra bestemte formål. Opprinnelig som ‘bruks’-musikk til Donauschingen-festspillene som han selv initierte på begynnelsen av 20-tallet. Senere med konsertene, som var av mindre format, kom ideologien om at musikk skulle kunne spilles og brukes av alle som kunne behandle et instrument noenlunde anstendig. Hindemith gjorde seg til talsmann som musikk-politisk reformator: vekk med tyngden av klassisk føleri i kunstmusikken, fram for den rene og klare musikk, det enkle og essensielle uttrykket!
Med et slikt budskap kunne det ikke være helt enkelt for en tyve år gammel festival-ildsjel og bratsj-spiller – selv om han ble betraktet som sin tids ypperste utøver. Også andre enn det reaksjonære konservatorie-miljøet fikk ham i vrangstrupen: nazistene sørget sporenstreks for å forby hans musikk og erklære den for entartet (degenerert). Så dro han som mange andre til USA, men det er altså en helt annen historie.
Han fant et miljø i Berlin på tyve-tallet hvor det var mulig å tenke anerledels og skape musikk ut fra andre forutsetninger enn det museale. Det merker man i stykkene på denne CD’en. Hans åpne fleip med musikalske former, bruk av populær-melodier fra samtiden og ganske utilslørte utdriting av hele konsertformen og podieframføringen (solist-orkester ritualet), måtte nok være tungt å bære for enkelte. Bedre blir det ikke når han blander forskjellige musikkformer, låner litt her og litt der av samtidige komponister og mikser det hele sammen i en blanding av ekspressivitet, dada-isme, futurisme og frivolt musikanteri.
For Kammermusik nr. 4 er egentlig en fiolinkonsert, likesom nr. 5 er en bratsjkonsert. Men med klassiske former? Å nei, her inviteres du inn på en musikalsk ferd hvor smilet og gleden parret med elegant musikk hele tiden ligger på lur. Til slutt må du bare gi det ende over, for plateselskapet har selvfølgelig gjemt godbiten helt til slutt. Og den skal vi ikke røpe, bare overlate til dine jomfrunalske ører å oppleve første gang du hører finalen på en bratsjkonsert framført på en måte du aldri har hørt en bratsjkonsert, for den saks skyld konsert, spilt før. For vi går selvfølgelig ut i fra at du ikke nøler med å skaffe deg denne CD’en.
Når vi bruker så mye tid på å skrive om komponisten i stedet for å presentere den herværende musikken, har det en hensikt. Det ligger så mye gjemt av artigheter og pussige ting på denne CD’en at det er best man skriver minst mulig om det – på forhånd. Da blir gleden desto større når du hører den første gang. For denne CD’en MÅ du bare få tak i – det være seg om du liker Hindemith eller ikke, eller kanskje aldri har hørt om ham!
Mariss Jansons har karakterisert Berliner-filharmonikerne som et ensemble med 120 fremragende solister. Det er når de spiller denne type musikk at du skjønner hva som ligger i utsagnet. Ingen av musikkstykkene er skrevet for fullt symfoniorkester, her varierer orkesterbesetningen fra ensemble på 12 (trekkspill inkludert) til mindre kammerorkester. Men det er altså filharmonikernes egne som står for utøvelsen og solo-partiene. Og her får de til fulle utfoldet seg.
Du merker det på det elegante musikanteriet de oppviser og at dirigenten Claudio Abbado bare anes som en hjelpend hånd. For Hindemith skal spilles uten føleri, uten ekte eller uekte innlevelse – bare rett fram, straight, enkelt og sprudlende.
Og her bobler det av gårde i reneste festivitasen. Skaff deg CD’en jo før jo heller!
