Et år som forandret oss

For et år siden ble det skrevet Norges-historie. Bjørvika-operaen ble innviet med en stor gallakonsert for kongehus og statsoverhoder fra hele Europa. Det var en begivenhet som ble markert gjennom en hel kvelds direkte sending på lørdagskvelden på NRK og omtalt over en hel verden.

Det var ikke selve programmet som gjorde at dette var en fantatisk kveld. Det var selve begivenheten – åpningen. NRK hadde greidd å kuppe hele lørdagskvelden og dermed ble også åpningen preget av dette, at det ble nærmest et underholdningsshow. Men selve begivenheten var en milestein i vår historie. Den hadde gjort Norge til et annet land. Politikerne kunne sole seg i glansen. Kulturminister Trond Giske uttrykte det slik: “Dette huset skal fortelle vår historie, det skal gjør oss stolte.” Og Stoltenberg kunne tilføye: “Ikke bare Oslo er blitt en rikere og større by, også Norge er blitt rikere og større“. Forsvarsminister Strøm Erichsenkunne med hånden på hjertet si: “Uten kultur har vi intet å forsvare. Dette er virkelig noe å forsvare!“

Dette var sannhetens ord. Bjørvika er i året som er gått utvilsomt forandret oss og vår oppfatning av oss selv, ikke minst vår historie. Det har gjort oss stolte. Vi er blitt rikere og større, om ikke målt bare i materielle standarder. Bjørvika er blitt landets fremste turistattraksjon. Holmenkollbakkens hvite bryst slik vi husker det er reelt og symbolsk forsvunnet. I stedet har vi fått en hvit isbre nede ved havkanten der Oslos første bebyggelse sto.

Riktignok har ikke selve operavirksomheten tatt for alvor av ennå, men vi har likefullt hatt et år med store og rike opplevelser.

Den amerikansk dirigenten Lorin Maazel var førstemann ute av alle gjestene som fulgte i året som kom. Allerede få dager etter åpningsgallaen dirigerte han sin Ring Without Words. Wagner en hel kveld, med stor stemning og fenomenal akustikk som forbløffet!

Scene 2 ble innviet med dans. Kanskje litt famlende i starten og for mye preget av stundens alvor etter vår mening.

I stedet for den planlagte operaforestillingen Jorden rundt på 80 dagerble det i stedet kjørt en rekke operaprogrammer fram til sommeren. Særlig den første ble preget av liv, lyst og sprudlende champagne. En glad operasjef Bjørn Simensen hadde forlengst kommet over den lille skuffelsen over det som skulle være åpningsforestillingen der han gikk rundt og skjenket sprudlende dråper på scenen. 

Og for å understreke at dette var blitt et kulturhus og ikke et snobbested for den eksklusive fiffen spilte rockegruppa DDE til dans i foajeen etterpå. Vi sto der og gynget takten med sjefen-for-det-hele, direktør Tom Remlov. Dette likte vi!

Det første av de virkelig store besøkene kom på frigjøringsdagen 8.mai. ikke-symbolsk nok kom et tysk orkester på besøk, et orkester som av mange blir holdt som det fremste i verden. Simon Rattle ledet Berlin-filharmonikerne til høyder vi knapt kan beskrive. Og sjefsdirigenten jublet over hva han fikk oppleve av fenomenal lyd og akkustikk. Verdens beste symfoniorkester spilte under forhold man knapt kunne drømme om. Han hadde omfavnet Bjørvika-arkitekten i ren beigstring etterpå.

Den første forestillingen på den nye scenen var balletten Worlds Beyond i koreografi av Jiri Kylián. Publikum kom inn til forestillingen gjennom å bli ledet rundt i deler av det nye scenen. Til slutt sto man på scenen selv: det er ikke hver dag man får stå på operaens hovedscene! Kulturspeilet skrev: ‘Hovedscenen er en boltreplass av de sjeldne. Danserne får bre (ut) sine vinger og boltre seg skikkelig. Borte er juksesteg og altfor kompakte koreografiske krumspring. Nå er det lys, luft og rom for scenografiske mesterverk som gjelder’.

Den første operaforestillingen i det nye bygget opplevde vi på Scene 2. Symbolsk nok var det også den operaen som blir regnet som historiens første, nemlig Monteverdis Orfeo. Vi stilte litt andektig opp, det er ikke hver dag man er til stede på den første operaforestillingen i det bygget som noen etterhvert anser som det fremste operabygget i verden. Tekstmaskinen i stolkanten ga nakken vår behagelig hvile i forhold til de øvelsene vi ble tvunget til borte på Youngstorget. Mektig og bevegende ble denne kvelden!

Berlin-filharmonikerne og Simon Rattle hadde slått an tonen for det som kom til å bli Bjørvika-operaens fremste varemerke i åpningsåret: konsertene i den overdådige akkustikken. Det første året har framfor alt vist oss at Bjørvika er blitt atskillig mer enn et hus for opera og ballett, det er blitt et kulturhus uten like, et konsertlokale du knapt finner make til. Nå kom de store konsertene på rekke og rad.

Fram mot sommeren var det også et annet trekk ved Bjørvika som viste seg: folk satte så enormt pris på dette bygget at mange benyttet seg av den skråstilte marmoren ned mot sjøkanten til å slappe av eller rett og slett ta seg en dukkert. Spaserturer på taket ble enormt populært for alle som besøkte Oslo. Noen fant det spennende med en hyrdestund der oppe også. Og ungene lekte! Bjørvika-operaen var blitt mer enn et kulturhus, det var blitt en attraksjon og et sted for adspredelse og friluft!

Neeme Järvi og Solveig Kringlebotn var ute i juni. Han fylte 71 denne dagen og det ble blomster og en klem fra en gammel kollega fra den tid han var sjefsdirigent for Gøteborg-symfonikerne og Bjørn Simensenvar konserthussjef. Solveig Kringlebotn sang de krevende Vier letzte lieder av Richard Strauss, en komposisjon med nok et bånd til Bjørvika: Komponisten hadde nemlig tilegnet sangene i sin tid til Kirsten Flagstadog det var også hun som urframførte dem. Kirsten Flagstad ble senere Den Norske Operas første sjef og plassen rett foran Bjørvika-operaen bærer hennes navn. Solveig Kringlebotn sang for andre gang på den nye scenen og kanskje derfor var hun vandt med den enorme akustikken og hadde valgt å dempe uttrykket noe.

Bjørn Simensen var i sprudlende humør også denne kvelden. Det var ikke bare gjensynet med en gammel kollega som sikkert varmet men også at han så hvilken enorm styrke Bjørvika-operaen nå etterhvert framsto med, som konsertlokale og all-kulturhus. Skuffelsen over kanselleringen av den planlagte åpningsforestillingen Jorden rundt lot seg ikke lese av en operasjef som moret seg med å si at de ‘måtte helt til Drøbak‘ for å finne erstatter da den opprinnelige solisten Karita Mattilahadde meldt avbud.

Så var det tid for de yngste. I forestillingen Det store bankranet ble det spilt opera for barn av barn. ‘Barn er nysgjerrige, uforutinntatte og åpne for det meste. Musikkteater har alle forutsetninger for å treffe barns sanser, uavhengig av kulturbakgrunn og språkforståelse‘, skrev vi og hadde mange komplimenter for dette tiltaket, en ‘leken og engasjert måte, en introduksjon i operaens verden‘: ‘Viva la musica‘!

Sommeren holdt man stengt for tradisjonell aktitivet, men huset var på ingen måte stengt. Solistkonserter ble arrangert i den store publikumsfoajeen og besøkende strømmet til, både inne som ute.

Fire måneder etter åpningen fant så den første operaforestillingen sted. Det var et gjestespill fra Sør-Afrika som turnerte Europa med Porgy & Bess som de også gjestet Oslo med. Bjørvika-området markerte seg også på tydelig vis at det pånytt, etter flere hundre år, var blitt byens sentrale område. I de gamle ruinene tvers overfor operaen dundret rockemusikk til på landets største utendørsfestival. Og Bjørvika-operaen kunne markere et tydelig skille mellom før og nå, et nyttt publikum hadde inntatt premierene på det som før ble kalt Den Norske Opera. Nå kom busslast på busslast med vanlig kledte mennesker rullende inn. Her var lite, om intet, fjasefint fjolleri av typen “Nei-så-hyggelig” vi dessverre ofte finner i Nationaltheatret og Oslo Konserthus. Lite av persianer eller pels, det var likesom publikum hadde latt seg beruse av den hvite Woodstock-røyken som steg opp fra de tusen år gamle ruinene et par hundre meter unna.

På tross av at det var en litt sliten forestilling vi opplevde, gjorde den desto mer inntrykk. Og det var på grunn av det samme som hadde forhekset oss til nå, den enormt flotte akustikken. Sangen lød klart og ekte og vi sendte gode tanker til alle de som hadde vært forutseende nok til å bruke treverk innvendig.

Så var det tid for festivalene og den virkelige manifestasjonen på at Bjørvika var blitt et kulturhus i særklasse. Oslo Jazzfestival hadde sin åpningskonsert her 11. august. ‘Oslo Jazzfestival bør ha funnet sin hjemmebane‘, skrev Kulturspeilet begeistret etter åpningskonserten.

Også Oslo Kammermusikkfestival hadde tatt Bjørvika i bruk, noe publikumstilstrømmingen ga klart besyv om.

Daniel Barenboim og hans West-Eastern Divan Orkester var det neste stornavnet på besøk. Orkesteret har sin hjemstavn i Sevilla hvor regjeringen i Andalusia holder det oppe med støtte. Det består av ungdom fra henholdsvis Israel og Palestina. For den israelske statsborger Daniel Barenboim er dette et praktisk håndslag ut av den mølja som konflikten i dag er. For sitt fredsarbeid har han også fått palestinsk ærestatsborgerskap.

Vårt følge denne kvelden trodde knapt det hun så. Hun har vært i Palestina flere ganger som helsearbeider, senest for ikke så kort tid siden og kunne ikke få seg til å tro at en stor del av ungdommen på scenen var palestinsk ungdom. Men faktisk er det egen musikkskole i Ramallah og det deltok også palestinske musikere på den samtidige kammermusikkfestivalen i Oslo. Faktum er at de palestinske (og for den saks skyld arabiske og israelske) ungdommene vi så tilhører kremen av musiserende ungdom i verden i dag. Mange av dem spiller i topporkestre verden rundt eller lever på stipendier i musikkstudier.

Uansett var det en fantastisk opplevelse. Foruten at vi opplevde Daniel Barenboim selv som solist på klaver opptrådte også noen av verdens fremste sangere, Waltraud Meyer, Simon O’Neill og John Tomlinson, i en konsertant framføring av førsteakten av Die Walküre. Konserten var ‘et levende eksempel på at det tross alt er håp i en fastlåst posisjon’, skrev vi.

Så var det tid for Nasjonalballetten som tydeligvis nå følte seg så husvarme at de kunne stille opp med virkelig bravur i Tornerose som ble danset som en helaftens ballettforestilling for hele familien. Vi skrev: ‘Det er en sjeldenhet at en så krevende ballettforestilling mestres så godt. Danserne er hjemme i kostymene sine, de behersker dem og fører seg fint. De inntar rett og slett den nye scenen i Bjørvika på en visuelt sterk måte. Det er bravur over dette!’

Etter Porgy and Bess var det tid for den første egenproduserte operaen i Bjørvika, Verdis Wagner-omfangsrike Don Carlo som er en samproduksjon med Metropolitan i New York og Covent Garden i London, intet mindre! Forventningene til denne første egenproduksjon var så store at vi måtte nøye oss med å få med en senere forestilling enn selve premieren. Hjemlige sangere opptrådte sammen med internasjonale navn i en praktfull oppsetning. Igjen må framheves akustikken og velklangen. Vi skrev etterpå at med ‘… opera i full bredde … forstår (vi) hvor flott Bjørvika-operaen er. Syntesen av storslagen musikk og farger, lys og liv på scenen skaper en magi som tar oss fullstendig på et eventyrlig løft.‘ Dessuten er operaens tema dessverre skremmende aktuelt i dag, noe tidligere biskop Stålseth minnet oss om i programmet. Oppsetningen av Don Carlo var en stor triumf.

Stordirigenten Zubin Mehta ga oss en ‘once-in-a-life-opplevelse‘ der han ledet operaens orkester i en framføring av Mahlers andre symfoni. Vi skal ikke ty til religiøse åpenbaringer for å beskrive denne kvelden, selv om symfoniens tema inviterer til det. Det er kanskje Mahlers mektigste symfoni og dens skjønnhet med kor og solister tar oss med på en reise langt inn i det uvirkelige. Vi skrev etterpå: ‘Bjørvika-operaen har opplevd mange feststunder, men det spørs om ikke denne søndags ettermiddagen var selve den musikalske ilddåpen‘. Den mektige etterklangen fikk folde seg ut på himmelsk vis. Det grøsset faktisk i oss – av fryd!

Flere festivaler sto for tur. Ultimafestivalen rykket inn og framførte den operaen som er laget over Jon Fosses tekster om maleren Lars Hertervig: Melancholia. Vi ble også presentert for et nytt komponistnavn: østerriske Georg Friedrich Haas. På tross av at vi ble temmelig engasjert av denne oppsetningen, var dette såvisst ingen opera for folket, hvis vi kan si det slik.

Første norske operaurframføring var på Scene 2 med Cecilie Ores verk Dead Beat Escapement. Utradisjonell i enhver forstand, operaen var uten instrumentledsagelse og besto av dødsdømte fangers tekster. Elektroakkustiske lyder trådte inn i lydbildet, ‘Med denne oppsetningen er det ettertrykkelig slått fast at Bjørvika-operaen også er blitt en viktig scene for det som skjer her og nå. Og det er en seier for operakunsten, eller rettere, scenekunsten‘, skrev vi.

Neste hovedsceneopera, Mozarts Titus, var rett og slett en overføring fra det gamle Folketeatret. ‘Blott til lyst!‘ skrev vi. Mozarts nærmest hjelpeløse opera (i handling, ikke musikk) ble kompensert med (nesten) overdrevent gjøgleri og regimessige fiksfakserier.

Hjalmar Borgstrøms opera Thora på Rimol ble framført i semiscenisk versjon. Som full operaoppsetning var den strippet men det viktigste ble igjen: musikken med den voldsomme akustikken som Bjørvika kan gi. Vi opplevde en hundre år gammel norsk opera fra den tid Norge var på Europakartet når det gjaldt opera (nå er vi på verdenskartet, som operahus). Vår kommende operasjef Paul Curran sto for tilretteleggelsen i dette som ble en opplevelse helt utenom det vanlig. En slags Wagner-opera i norsk format, kanskje kan vi oppleve mer av dette?

Så var det tid for å ta fram champagnen. Oppsetningen av Flaggermusen var også en overføring fra Youngstorget, men det var en overføring som gjorde godt. Det sprudlet i all sin lettsindighet bokstavelig talt over av champagne, og det ble en forestilling som ville sette den mest innbitte operahater i Fremskrittspartiet i hyperglad ekstase. Den gamle dekorasjonen fikk seg en total forandring ved overgangen til Bjørvika. Mest spektakulært var bruken av sceneheisen til skiftet til tredjeakten.

Nasjonalballetten kunne feire ny triumf med sin forestilling 4 X Paul Lightfoot og Sol León, også en overføring fra Folketeatret. Det ble en forestilling som varmet i den bistre januarkvelden.

Det som gjorde størst suksess i 2008, kom også til å prege nyåret. Konsertene viste til fulle at Bjørvika er et konsertlokale av rang. Først ut var Alexander Lazarev som ledet en flott framføring av den tiende symfonien til Sjostakovitsj. Dernest kom Peter Matthei med Mahler-sanger og det franske barokkensemblet Les Arts Florissants som ga oss en nydelig kveld.

Men årets største konsert (så langt) sto Oslo-filharmonien for. Deres konsert i Bjørvika var noe helt annet enn det de hadde prestert i Oslo Konserthus to kvelder før. Samme program, samme solister og samme musikere – men musikken var en helt annen. Med dette slang de inn det sannsynlig avgjørende argumentet i den nesten evige og så å si håpløse diskusjonen om orkesterets vanskelige forhold til det merkantilt og ikke kunstnerisk styrte Oslo Konserthus. Publikum har krav på å høre det beste, og her viste landets fremste orkester at Bjørvika også bør være et sted for deres framtidige konserter.

‘Nurejev hadde vært stolt om han hadde fått se‘, skrev Kulturspeilet etter Nasjonalballettens Don Quixote hvor ballettkompaniet fikk vist fram hvor stor nytte det hadde hatt av et nytt hus, ‘en praktfull forestilling’.

Nå kan vi se tilbake på et år som ikke bare har forandret norsk musikk- og kulturliv. Det har også forandret nasjonen, vi er blitt rikere og større. Vi har ikke bare fått et hus vi kan være stolte av og som det er verdt å forsvare, det har også gjort noe med oss selv. Det gamle Oslo er blitt satt i fokus igjen, beboere og besøkende har fått et sted til adspredelse og opplevelse. Vi kan nyte godt av noe vi ikke kunne tenke oss bare for et par år siden. Ikke minst, vi har hatt sterke og rike opplevelser av konserter og forestillinger. Vi har opplevd et år som har forandret oss.