Oslo Konserthus 1.10.2009 Dvorak: Symfoni nr. 8, Richard Strauss: Ein Heldenleben
Oslo-filharmonien, Vassily Sinaiski – dirigent
Den åttende symfonien til Dvorak er et verk som vi hørte for ikke mange dager siden da Kringkastingsorkesteretintroduserte sin nye sjefsdirigent Thomas Søndergård med en konsert i Bjørvika-operaen. Sånn sett kan vi si at vi hadde direkte sammenlikning i hvordan to av byens tre profesjonelle symfoniorkestre låter. Sammenlikningen falt for vår del ut til Kringkastingsorkesterets fordel. For der det atskillig større Oslo-filharmonien kan dra fordel av sin atskillig bredere fylde og utvilsomt sterkere musikerhåndtverk fra de enkelte musikernes side, hadde det langt mindre og ikke så betydelig navngjetne orkesteret internasjonalt en utvilsomt fordel: det kunne nyte godt av Bjørvika-operaens gedigne akustikk og vanvittig flotte klangbilde. Det – og det utvilsomt optimistisk humøret og spillegleden som preget denne konserten for noen uker siden – oppveide på lang vei noen titalls færre musikere i klangfylden.
Oslo-filharmonien kunne stille til denne konserten med fenomenale kritikker fra sin sin gjesteopptreden ved Lucerne-festivalen. Her hadde en Zürich-kritiker skrevet at Oslo-filharmonien var utvilsomt ‘noe av det bedre som hadde opptrådt’ ved årets festival. Når sammenlikningen omfatter verdensorkestre som Berlin-filharmonien, Wiener-filharmonikerne og Concertbeouworkesteret er jo dette ikke rent snaue ord å ta med seg! Det blir nesten stusselig i denne sammenheng å sammenlikne med det hjemlige Kringkastingsorkesteret. Men her kommer så Bjørvika-operaens akustikk inn i bildet, sammenliknet med en i sammenlikning ‘tørr isboks’ i Oslo Konserthus. Så betydelig er rett og slett forskjellen på akustikkens tilstand i hovedstadens konsertlokaler for tiden at et orkester som den ene dagen blir stilt i sammenlikning med de absolutt fremste i verden må finne seg i å stille i annen rekke her hjemme! Dette som et apropos til den voksende debatten om å gjøre noe med disse forholdene.
Dvoraks åttende symforni er en symfoni som ble spilt inn på CD av Oslo-filharmonien i 1992 i Mariss Jansons‘ tid. Det er således et verk som orkesteret kjenner svært godt. Det er en lett og lys symfoni. Tross sitt engelske oppnavn er det fullt og helt et bøhmisk musikkverk. Folkemelodier og -danser strøs utover i de fire satsene. Tunge akademiske tanker, melankoli eller katedraliknende buer som vi opplever hos samtidige Brahms og Bruckner, glimrer her helt med sitt fravær til fordel for en lys og optimistisk tone. Symfonien tar oss med sitt gode humør og sine hyppige overganger mellom dur og moll.
Dirigenten Vassily Sinaisky hoppet inn på kort varsel da Kazushi Ono måtte melde sykdomsavbud til denne konserten. Som på tidligere konserter her hjemme viser han stor optimisme og godt humør. Det kom særlig til rett etter framføringen av Richard Strauss’ omfangsrike helte’symfoni’. Ein Heldenleben er et verk som stiller store krav til musikere såvel som til orkester. Det nærmest selvbiografiske og opplagt sterkt selvironiske programverket om geniet, helten, som trekker seg tilbake fra den materialistiske verden fordi ingen ‘forstår’ ham må ikke taes som annet enn et fenomenalt orkesterverk hvor komponisten bruker alle sine knep og store kunnskap om orkesteret til å frambringe denne storslagne musikken. Man kan neppe ta komponisten helt på alvor i beskrivningen av musikkverkets program, snarere ser de aller fleste i dag på dette som sterkt selvironisk av en ung komponist.
Førstefiolinist Elise Båtnes viste overbevisende spill i sentrale partier for solo. Først og fremst var det orkesterets sterke fylde og pregnante spill som gjorde denne framføringen til en stor opplevelse.
I pausen ble årets Mariss Jansons-stipend delt ut. Det gikk kollektivt til de fjorten musikere i bratsj-gruppen som skal bruke det til seminarvirksomhet og konserter. Populært!
