 Gro Harlem Brundtlands beretning om sitt liv og opplevelser til hun danner sin andre regjering i 1986, har alt vakt betydelige diskusjoner og røre. Ikke alle er like begeistret for å høre hva selveste landsmoderen har å si om hvordan hun opplevde begivenhetene når hun nå i ettertid ganske utvunget kan komme med sin egen oppfatning og inntrykk – uten at parti og bevegelse tilsynelatende kan bli skadelidende av det.
Boka reiser et annet spørsmål: hvor viktig er det for oss andre å ta del i kjente personers liv og levned, få innblikk i deres daglige hverdag? Er kjendisene nærmest programforpliktet til å lette på sløret sånn noen tid i etterkant slik at vi, den tittebegjærlige hop, får riktig anledning til å snuse oss til bunns i deres private liv og levnet, følelser og tanker?
Memoarlitteratur selger
Det er ikke til å nekte at memoarlitteraturen er den som selger mest. Faktisk helt uten sidestykke. Det forlag som trykker erindringene til en passelig populær politiker bør være sikret inntekter som kan gjøre en ellers mistrøstig bokhøst til en rimelig lukrativ affære.
Fristelsen er der, både for forlaget til å legge et visst press – og for den enkelte som kan sikre seg både betydelig inntekter og også et korrigert ettermæle.
Et forsvar
Først og fremst leste jeg denne boka som et levende og varmt forsvar for retten til å ha egne personlige synspunkter og oppfatninger. Mye av diskusjonen i etterkant har også dreiet seg om dette.
Selvfølgelig skal en politiker ha rett til å komme med slike personlige og dels ladete meninger i ettertid. Når man står midt oppe i begivenhetene tilsier alle hensyn at man helst holder sin munn lukket og penn forseglet. Men når man leser Gros bok bør det i hvert stå helt ‘klinkende klart’ at også politikere er mennesker som bør ha rett til å ha egne meninger, personlige oppfatninger og ikke minst et menneskelig forhold til de begivenhetene man virvles inn i.
Utleverer andre
Skulle hun latt være å skrive boka i denne formen?
Både ja og nei. Det er og blir problematisk at man utleverer andre, som Reiulf Steens alkoholproblem, Håkon Lies ubeherskete gemytt eller Kåre Willochs oljeglatte mangel på troverdighet. Skjønt sistnevnte, som er den som skriker høyest, bør ikke ha noen grunn til å protestere mot at Gro sier hvoran hun opplevde hans opptreden på midten av 80-tallet. Det er tross alt hennes inntrykk det dreier seg om, og hverken han eller andre bør få anledning til å eie dem.
Jeg kan ikke udelt gi en politiker rett til å nevne i en memoarbok alt det en kommer undervær med av informasjon om andre personer. Det har hun heller ikke gjort. Episodene med Steen er likevel såpass sentrale at de ikke kan unngåes. Det ville blitt heftet store mangler ved hennes egen troverdighet om hun ikke sa det som det var, slik så mange allerede har antydet i klare ordelag.
Omtenksomt handtert
Da får vi heller bli glade for at det er en hel masse episoder hun ikke omtaler og behendig hopper over. Det står henne til ære, for det som nevnes står på trykk med en både fin og omtenksom hånd. Dessuten dekker hun ikke til sitt engasjement og følelser, og da tror vi på henne.
Willoch
I et slikt perspektiv er det at affæren med Kåre Willoch har fått urimelige proporsjoner. Episoden om hennes store skuffelse over ham nevnes ganske kort, og det er bare hennes egen personlige oppfatning som kommer fram. Hun dømmer ikke og polemiserer heller ikke mot sin tidligere politiske motstander. Slikt står henne til ære, og det blir vanskelig å forstå hvorfor den tidligere Høyre-statsministeren går slik i fistel over hva fru Brundtland måtte ha av personlige inntrykk ti år etter at begivenhetene fant sted.
Flyter lett
Boka er grei og velskrevet. Men det er ingen stor memoarlitteratur. Det er lite som står her, som man ikke vet, eller burde vite fra før. Boka kaster ikke lys over ukjente sider av vår nyere historie, det avsløres ingen stats- eller partihemmeligheter og dette vil neppe bli referanseboka for alle historikere som skal omtale vårt lands politiske begivenheter de to siste desennier før årtusenskiftet.
Gros bok
Først og fremst er dette Gros bok. Hun pendler lett og raskt mellom begivenheter på det ytre plan, familieliv på det indre og gir inneimellom små gløtt av egne refleksjoner. Vi savner kanskje Einar Gerhardsens varme eller Håkon Lies engasjement i beskrivelsene av det som skjer. Men Gro er Gro og tro om ikke den knapt beskrevne episoden om de gamle gutta får satt tingene på plass med hennes aldri så lille form for understatement.
Drivkraften?
Noen kunne kanskje savne et dypere forsvar for de ideene hun står for, for sosialdemokratiets plass i vårt velferdssamfunn, for troen på rettferdighet og solidaritet. Jeg er av dem, fordi jeg tror det er atskillig mer enn pliktfølelse mot parti og familie og en klar porsjon naturlig maktorientering som har vært drivkraften hos henne.
Gro har skapt beundring fordi hun har vært modig, turt og stå fram som et individ i politikken og påtatt seg de oppgavene hun tross alt har gjort. Det er ikke noe som tyder på at respekten for henne vil synke etter denne boka. Snarere tvert om leverer hun et såpass brennende forsvar for egne handlemåter at hun fortsatt vil ha en høy stjerne i store deler av folket. Nettopp fordi hun tør, fordi hun sier fra, fordi hun har det motet som trengs.
Forsvar for retten til å være et menneske
Under lesingen av bokas siste del, er det et inntrykk som fester seg mer og mer: hun vil forsvare seg selv som person, individ og menneske. Hun vil ikke bare bli oppfattet som politikeren, landsmoderen, den ufeilbarlige. Hun vil også være seg selv. Nesten som i bisetninger nevner hun episoder som viser hvordan det koster å være en offentlig person, hvordan alle vokter det minste skritt du tar og hvordan den minste detalj blir misforstått og forstørret til det ugjenkjennelige.
Budskap
Dermed oppstår det også en annen debatt: om vår rett til å være kikkere. Hvorfor må vi nødvendigvis kle av våre kjente personer? Hvilken rett har vi til å vite alt om dem? Selv hos oss er paparizzi-kulturen ubehagelig nærværende, om kanskje ikke i så dramatiske og dødelige former som andre steder i verden. Det er her boka bør ha sitt budskap – selv om den da også motsier sin egen utgivelse: som et brennende forsvar for enkeltmenneskets rett til å være i fred for andres innsyn.
Se & Hør-fordummelsen
Boka er alt sikret den sannsynlige seieren som årets bestselger. La oss håpe at den i hvert fall for noen blir en ubehagelig påminnelse om at kikkerne og Se & Hør-fordummelsen har sin pris.
Jeg ser fram til fortsettelsen og håper ikke kritikken over den første delen av hennes memoarer fører til mer avdempete synspunkter i beskrivelsen av det interessante tiåret som venter: årene 1986-96.
|
