Vigdis Hjorth: Et norsk hus. Cappelen-Damm 2014 191 s.
Det er en artig historie Vigdis Hjorth lar oss ta del i i årets bok Et norsk hus.
Nei, det er ingen oppreisning av Thorbjørn Jagland og hans prosjekt og berømte uttalelse om ‘det norske hus‘ det dreier seg om. Boken handler om en norsk middelaldrende kunstner som leier ut en del av huset sitt til en ung polsk familie. Etter en tid oppstår de sedvanlige hverdagslige sakene som enhver huseier må forholde seg til, som snømåking og ansvar for dette, problemer med mus, strøm-regning og fordelingen av denne og så videre.
Hovedpersonen er kunstner med tekstil-trykk, fanebrodering og veggtepper som uttrykk. Gradvis opplever vi hvordan hennes problemer med å være husvert forskyver fokus og tar luven og oppmerksomheten fra hennes arbeid.
Det skal ikke ha mye fantasi til for å se at dette er en beskrivelse av hvordan en kunstner – som er opptatt av sin verden og sine opplevelser – opplever det å bli konfrontert med samfunnet og samfunnets regler og normer. Enten du er skuespiller, tekstilkunstner eller forfatter er likhetstrekkene temmelig store. Derfor er det morsomt å lese hvordan Vigdis Hjorth beskriver en slik situasjon. Vi antar at det kunne like gjerne være henne selv, for å si det slik.
Polakker er blitt det nyrike Norges nye arbeiderklasse. Det er de som holder Norge i gang og bygger landet, vi som er blitt for rike, for late og makelige eller for høytforlangende for å kunne utføre et ærlig arbeidsslag. Jeg skjønner godt hvorfor Vigdis Hjorth har valgt disse arbeidssomme og gudsfryktige menneskene i sin fortelling. De er jo nesten som oss, har til og med skiløpere som slår våre beste – i sine beste øyeblikk.
Vigdis Hjorth skriver godt og hun lager en god og medrivende historie ut av dette. Jeg vil absolutt anbefale denne boka i årets bokhøst. En slik bok burde bli obligatorisk pensum på Statens Teaterhøyskole og Kunstakademiet og tilsvarende steder.
