Et protest mot krigen

Oslo Konserthus 21.1.2010 Britten: War Requiem, Oslo-filharmonien, Ricarda Merbeth – sopran, Agustín Prunell-Friend – tenor, Thomas Mohr – baryton, Oslo Filharmoniske Kor, Oslo Domkirkes Guttekor,Trefoldighet Jentekor, Juanjo Mena – dirigent 

Svake klemt fra et klokkespill, dystre strykere og et kor som nærmest hvisker Requiem aeterrnam dona eis…Gi dem evig hvile, herre.

Det er død og slagmarker vi føres inn i med Benjamin Britten’s mektige anti-krigs verk War Requiem med tekster fra den katolske dødsmessen og av skyttergravsdikteren Wilfred Owen, han som sa at ‘alt en dikter kan gjøre er å advare’.

Britten’s verk fra 1962 er uten tvil hans mest betydningsfulle av alt det han komponerte. Det er et mektig verk laget som en brennende protest mot all krig. Britten blander den tradisjonelle dødsmesse-teksten på latin med ni av Wilfred Owens’ dikt. Owen var den første verdenskrigs store dikter og døde selv i skyttergravene i 1918. Dette gir hans tekst utvilsomt en sterk mening.

Verket ble laget på bestilling av gjenåpningen av Coventry-katedralen etter ødeleggelsene av den etter bombingen under den annen verdenskrig. Verket er dedisert til minnet om fire venner av Britten og hans partner Peter Sears hvor tre av dem møtte døden under den andre verdenskrig og den fjerde fikk så sterke mentale skader av krigen et han senere tok sitt liv.

Britten var hele sitt liv overbevist pasifist, noe som gjorde at han følte seg nærmest mobbet vekk fra hjemlandet i årene 1939-41.

For riktig å understreke at dette er et verk mot krigens vesen i all dens heslighet og brutalitet uansett patriotisme og heltemot var solistene ved urframførelsen planlagt å være en russer – Galina Vishnevskaya – en engelskmann – Peter Pears – og en tysker – Dietrich Fischer-Dieskau. Men Vishnevskaya fikk utreiseforbud av de sovjetiske myndighetene, noe som var en sterk grunn til at hun og ektemannen Mstislav Rostropovitsjlitt senere valgte å forlate hjemlandet og bosette seg i Vesten. Hun fikk dermed medvirke på den innspillingen av verket som Britten selv ledet året etter urframføringen og som er blitt stående for all ettertid som den fremste noensinne.

Det var rigget til med tre kor og to orkestre foruten solister til denne framføringen. Ekstraorkesteret – et kammerorkester på tolv på venstre side av scenen – ble tatt i bruk når de to ‘soldatene’ – tenor og baryton – framførte tekstene til Owen. Noen ganger ble det virkningsfullt inntil det uhyggelige, som når vi får høre at ‘jeg er fienden du drepte, min venn….‘ Sopranen dukker opp bak i orkesteret med skingrende nærmest klagende ekspressive uttrykk på latin fra dødsmessen mens guttekoret er plassert helt øverst bak oss på galleriet. Uhygge, krig og død når inn til oss. Ricarda Merbeth har noen nesten umenneskelige sopranpartier å ivareta. Agustín Prunell-Friend og Thomas Mohr opptrer som soldater fra hver side som plages med sine mareritt i drømmene, om død og elendighet, skyttergravenes søle og trengsel og noen ganger blir Owen’s tekst næmest sammenfallende med den latinske dødsmessen.

Det gjør et mer enn sterkt inntrykk. Det er å forene musikk med et dypt, brennende og alvorlig budskap. Nesten alt var på plass ved denne sterkt dramatiske framføringen. Bare pausen etter sluttstrek – som komponisten ønsket – ble altfor kort. Men noe annet hadde vel ikke vært mulig med et Oslo-publikum som stadig på pinlig vis må avsløre sine mindreverdighetskomplekser og usikkherhet ved å reise seg, uansett om det kommer fra hjertet eller ikke….

Foruten at dette er Britten’s viktigste verk er det også noe av den sterkeste musikken mot krig som noengang er skrevet. Det er nærliggende å sammenlikne med Sjostakovitsj’ krigssymfonier – Britten og Sjostakovitsj var nære venner – eller Richard Strauss’ Metamorfoser som er komponistens sørgmodige møte med et München i ruiner da han kom tilbake til hjemlandet etter krigen, eller Pendereckis Threnos – klagesangen for Hiroshimas ofre.

Slik sett ser vi at musikk har en veldig kraft. Det gjør ikke bare inntrykk og etterlater oss i dyp sorg men fører også til brennende protest mot alle sider ved krigens vesen. Dermed får verket også en sterkt aktualitet til dagens forhold hvor Norge er aktiv deltaker i krigføringen mot Afganistans folk.

Musikk er også et kraftig våpen mot krigen.