Universitetets Aula 13.9.2011 Mahler i arrangement av Schönberg: Das Lied von der Erde, Helge Iberg: Sanger fra livets jord (urframføring)
Musikere fra Det Norske Kammerorkester, Terje Tønnesen – fiolin, Christian Ihle Hadland – klaver, Cecilie Løken – altfløyte, Marianne Beate Kielland – mezzo sopran, Helge Rønning – tenor, Qi Ai – resitasjon
Møtet melom Gustav Mahler og en norsk samtidskomponist ble til en absolutt spennende kveld. Det var fascinerende å oppleve hvordan musikken til Mahler og Helge Iberg og kinesiske dikt fra Tang-dynastiet – Li Bai (701-762), Qian Qi (710-782), Meng Hao-Ran (691-740) og Wang-Hei (699-759) – ble vevet sammen til en helhet.
Mahler tok i bruk en tysk oversettelse av kinesiske dikt til sin Das Lied von der Erde – en symfoniske sangsyklus som egentlig var hans niende symfoni men som han av overtroiske grunnen ikke ville benevne med dette tallet. Sangsyklusen har alltid stått i en særstilling i Mahlers produksjon, ikke minst pga. de tragiske begivenhetene i hans eget liv på denne tiden og fordi innholdet i sangene under fellestittelen Jordas sang pekte mot noe grunnleggende i Mahlers verk: at alt ville gjenoppstå, det fulle liv ville fortsette, som han så ettertrykkelig understreket i den andre symfonien. En kan eksempelvis ikke unngå å bli berørt av sluttordene Adieu som gjentas en rekke ganger i sistesatsen. Arnold Schönderg laget senere en nedstrippet orkesterversjon av den, og det var den vi fikk høre i går.
Helge Iberg har tatt for seg noen av disse diktene og noen andre fra samme periode og laget sin versjon, Sanger fra livets jord. Han gjør bruk av samme orkesterbesetning som Schönberg. Det var fire stykker vi fikk høre i går og tre av dem var urframføringer. De fire stykkene inneholdt også to mini-konserter for henholdsvis fiolin og klaver. Klaverkonserten var absolutt den som interesserte mest. Her hørte vi spennende musikk hvor klaveret delvis anrettet musikken alene, delvis i samspill med de andre instrumentene. Verket var tydelig inspirert av amerikansk minimalisme, et krydder som spisset oppmerksomheten.
I Ibergs syklus var det i tre av stykkene stemmedeltakelse hvor de to sangsolistene delvis brukte stemmene til å farge tonene, delvis sang teksten og delvis resiterte. Dermed fikk vi diktene i oversatt versjon også på fransk og engelsk. I tillegg resiterte Qi Ai tre av diktene på kinesisk. Absolutt vellykket! Dette skapte stemning og innlevelse – og var langt fra noe ‘kineseri’. Ordene fikk vi lese på en skjerm, men det var først og fremst resitatørens vevre skikkelse og evne til innlevelse som fengslet.
Marianne Beate Kiellands praktfulle mezzo lød himmelsk når hun blandet seg med en altfløytes dype klang. Dette partiet i Le soir d’automne var et av kveldens store høydepunkt.
Mahler og Iberg ble blandet i rekkefølge med den lange og intense Der Abschied av Mahler som siste del.
Dette ble en konsert av helt ekstraordinær karakter. Det ble spennende og fascinerende, et møte mellom Mahler, kinesiske dikt og norsk samtidsmusikk. Det var også samtidig Det Norske Kammerorkesters første konsert i Aulaen på flere år etter den store opp-pussingen som er gjort i dette tradisjonsrike lokalet.
Det er ikke første gangen vi opplever at Det Norske Kammerorkester gjør noe slikt. Gjennom tidene har de vist at det går an å tilføre klassiske verk en ny dimensjon ved å legge til nykomponert musikk, klanger og/eller en ny setting. Alt det vi har opplevd fra dem til nå i denne leia har så absolutt vært spennende og stimulerende.
Skal vi sette fingeren på noe må det være at klangbalansen ennå ikke er helt tilpasset. Aula’en har i marmorveggene en gedigen akustikk og forholdet mellom kraftige instrumenter i fortissimo og menneske-stemmer kunne bli noe skeivt et par ganger. Men slikt regner vi med går seg til når man er blitt vandt med å spille i Aulaen igjen.
