Edward MacDowell: Klaverkonsert nr. 1 a-moll op. 15, nr. 2 d-moll op. 22, Hexentanz op. 17 nr. 2, Romance for cello and Orchestra op. 35
National Symphony Orchestra of Ireland, dir.: Arthur Fagen. Stephen Prutsman – klaver, Aislling Drury Byrne – cello Naxos 8.559049
At amerikanere har komplekser overfor den gamle verden når det gjelder kultur er et utvilsomt faktum. De kan knapt vise til noen malere eller komponister fra mer enn 100 år tilbake i tid. Dvoraks korte opphold i USA på 1890-tallet hadde enorm betydning i å styrke det amerikanske selvbildet og dreie fokus i retning av egne etniske røtter, folkemusikk, spirituals og senere jazz og blues.
Edward MacDowell må være unntaket i så måte. Han levde 1861 – 1908 og var leder for den nyopprettede musikkseksjonen ved Columbia University i New York men ble tvunget til å trekke seg i 1906.
Bak seg har han en rekke komposisjoner i senromantisk stil. Sterkt påvirket av Grieg tilegnet han to av sonatene til ham, Norse og Keltic. Grieg fornemmer vi dels kraftig i den første klaverkonserten hans i a-moll fra begynnelsen av 1880-tallet. I annensatsen hører vi Grieg i den landskapsskildrende musikken. Tredjesatsen i starten er som å høre den mer berømte a-moll konserten.
Den andre klaverkonserten er bare fra noen få år senere og ble uroppført i New York i 1889 etter at MacDowell hadde vendt kursen hjem til USA etter flere år i Europa hvor han blant annet hadde møtt Franz Liszt i hans siste leveår.
Det nye hundreåret brakte med seg modernismen og helt nye musikkformer. MacDowells musikk opplevde å bli delvis forglemt. Men i dag kan vi nyte hans musikk på en mer fordomsfri måte. Greitt nok at mannen var – kanskje håpløs – senromantiker, men musikken lever og kan gi oss lyriske opplevelser.
