Et teater og dets historie

Mona Levin: Oslo Nye Teater . det tredje teater, 216 s.

Oslo Nye Teaters historie er ført i pennen av Mona Levin. Hun er i dag en av vårt lands ledende kulturskribenter men arbeidet i sin tid på Oslo Nye som skuespiller inntil hun fikk sparken av Toralv Maurstad i 1967. Dette gjør at hun har et nært forhold til sin tidligere arbeidsplass og hun kan skildre teatrets historie med en levende innsikt.

Framfor alt har hun grepet fatt i alle historiene og de mange originalene som var en del av dette teatermiljøet. Dette er gjort med varme og kjærlighet til teatret.

Men disse historiene kan også ha en skyggeside som hun er mindre ivrig til å fortelle om. De sosiale og personlige tragediene som har en tendenes til å følge høyt alkoholkonsum forteller hun lite om.

Dette er en den eneste lille anmerkningen jeg kan ha om denne jubileumsboka. Så langt jeg kan se det er det en bok som skildrer begivenhetene på en riktig måte. Riktignok er det mange detaljer som faller på erindringenes hang til fordreiing men i åpenbar motsetning til tilsvarende teaterhistoriebøker vil vi si at denne er lykkelig befridd for sladder og smisking med de store stjernene. Om hun eller de hun snakker med bommer på enkelte detaljer er de likevel i innhold riktige.

Hun påpeker korrekt at Oslo Nye er et glad-teater. Her er det en tone og et miljø vi ikke finner ved andre teatre. Men hun sier også at av og til kan kosen bli for mye.

Hun har også så stor respekt for teaterfaget at hun ikke våger seg på noen dyptgående analyser av teateroppsetninger eller kaster seg inn i teaterdebatten med friske og selvpålagte standpunkter. Hun har ikke behov for å markere seg selv gjennom å mene noe originalt om det ene eller det andre. Sympatisk i en tid da vi oversvømmes av ego’enes betraktninger om tyttebær og nordavind.

Hun har kalt boken ‘Historien om det tredje teater.’ Med det mener hun at Oslo Nye Teater i nesten alle år har befunnet seg i skyggen av Nationaltheatret og Det Norske Teatret. De siste årene har vi riktignok sett hvor skyggene faller.

Oslo Nye Teater har hatt en broket historie. Det var lykkelig forsynt med et nybygg helt fra starten i 1929. Behovet for et nytt teater kom etter kravet om å ha en scene til i hovedstaden for de to institusjonsteatrene var ikke i stand til å fange opp alt som skjedde av ny norsk dramatikk. Men tidene skulle vise seg ikke å være de beste for en seriøs talescene og man måtte låne til oppsetninger av det mer lødige slaget for å få endene til å møtes.

Det førte til at AS Scenekunst i flere desennier drev teatret før det kom en formell sammenslutning av Folketeatret og Det Nye Teater i 1959. Da var kommunen inne i bildet. Det ble senere teatrets eneeier, som det er den dag i dag. Det er en absurd situasjon fordi Oslo Nye får ikke kompensert for lønns- og prisstiging som våre øvrige offentlig støttete teatre. Om det går med overskudd tar kommunen dette, og om det går dårlig, skjæres bevilgningene ned.

Det er situasjonen i dag. Det er et sterkt tankekors i en tid da Oslos politikere tenker i helt andre tankebaner enn de gjorde den gang Rolf Stranger holdt sin beskyttende hånd over teatret. Han var styreformann i en årrekke, helt til han var 90 år! Den gang maktet selvfølgelig ikke markedsorienterte og privatiseringskåte unge japper å gjøre noe med teatret selv om de gjerne ville.

Oslo Nye Teater er også historien om de fremste teaternavnene i vår scenehistorie. Lillebil Ibsen var en kjent internasjonal danser som hadde som lærer Michael Fokine da hun på 20-tallet viet seg til talescenen. Fram til 1956 var hun fast knyttet til Oslo Nye Teater hvor hun gjorde en rekke av sine store roller.

Senere kom Wenche Foss som var fast knyttet til teatret særlig under Toralv Maurstads tid. Men hun har inntil det aller siste vært en av teatrets bærebjelker.

Gyda Christensen var i hele tre perioder teatrets sjef og hun hadde også den vanskelige jobben med å lose teatret gjennom hele krigstiden.

Axel Otto Norman satt så som sjef i hele femten år. Han er en ruvende skikkelse i norsk teaterliv og kom til Oslo Nye som sjef fra Nationaltheatret. Toralv Maurstad var sjef 1967 – 78 og sto ansvarlig for å meisle ut teatrets profil, som det ennå kan sies at det har i dag.

Kjetil Bang-Hansen arbeidet i sin tid som skuespiller på teatret. Han var sjef 1996 – 2001.

Under den nåværende sjefen Svein Sturla Hungnes har teatret gått fra seier til seier i sesong etter sesong. Mona Levin peker på at dette også skyldes at han har vært flink til å se oppsetningene i lys av tiden omkring seg. Mot alle råd har han notert seg for den ene suksessen etter den andre.

Selv med de høyeste besøkstall i landet kan vi fort glemme at allerede på Maurstads tid var teatret nødt til å spille inn for 1500 besøkende hver kveld for å få endene til å møtes. Dette skjedde på fire scener. I dag er Chat Noir fristilt og teatret spiller på Centralteatret, Dukketeatret og på sin hovedscene i Rosenkrantz gate.

Mona Levin har skrevet en varm og levende bok. Den er gitt ut av teatret selv og en rekke av dets medarbeidere har samarbeidet med henne om den. Det er en teaterhistorie full av liv og er fremragende framstilt. Måtte dagens brushoder i kommunen av alle sjatteringer fra det dypt blå til det røde lese denne boka nøye, særlig siste del om sitt eget ansvar.

For alle teaterinteressert er dette en gullgruve.