Et utrolig portrett av en norsk fascist

Per Imerslund tilhørte milljøet av høyreekstreme facister i Norge på 1930-tallet. Han meldte seg tidlig ut av Nasjonal Samling for han så på det som for ettergivende og ‘blaut’, særlig overfor kristne og frimurere. Han var selv såkalt hedenist som dyrket Odin og Tor. Han så på dette som en slags virkeliggjøring av jord og ætt. For ham gikk dette i ett. All hans gjerning og tenkning var diktert ut fra troen på fedrelandet og den nordiske høyverdige rase.

Bakgrunnen hans gjorde ham til aksjonist og eventyrer. Fra sin tid i Mexico fikk han et ekte hat til overklassen og kirken, han solidariserte seg med de fattige landarbeiderne. Sin grunnholdning som en slags revolusjonær sosialist ga han aldri senere slipp på. Derfor var han med og slåss på gatene i Berlin på 1930-tallet da Hitler kom til makten. På den tiden appellerte også nazipartiet til de arbeidsløse massene som sosialistisk arbeiderparti i kamp mot kommunister og sosialdemokrater. Senere vervet han seg for Franco under borgerkrigen i Spania men tok etterhvert klart avstand fra Francos nære kontakter med de gamle samfunnsklasser, særlig kirken.

Han var med i innbruddet og aksjonen mot Trotskij da han oppholdt seg på Hønefoss. Men her kom hans sykelige blindhet for realitetene og paranoide trekk fram, han nektet å akseptere at Trotskij var på flukt fra Stalin. For ham var Trotskij fortsatt en farlig agent for verdenskommunismen.

Under vinterkrigen i Finland slåss han på finnenes side og kom akkurat i tide hjem til Norge for å oppleve 9. april. Her opplevde han at noen av hans meningsfeller i kretsen rundt tidsskriftet Ragnarok umiddelbart tok opp våpen for å slåss mot angriperne. Selv tok han arbeid i NRK men sluttet etter at Quisling fikk satt inn sine egne folk, “frimurere” etter Imerslunds mening.

Senere gikk han inn i Wiking SS og deltok i kampene i Ukraina hvor store massakre av jøder fant sted. Han ble såret og etter rekonvalensen dro han til den finske fronten og slåss i Karelen inntil han pånytt ble såret. Dette ble sjebnessvangert. Nesten et år gikk han hjemme i Norge med armen i vinkelstøtte. Et armbrudd gjorde at hans svake konstitusjon, blant annet med malaria fra Mexico, gjorde at det ble infeksjon og han bukket under i 1943.

På dette tidspunktet var han en slags førerskikkelse for den kretsen av folk som sto i opposisjon til Quisling og delvis de tyske okkupantene, først og fremst av høyreekstreme grunner. De siste månedene av sitt liv hadde han kontakt med Milorg og bidro også til at folk innen det kontaktnettet han hadde bygget opp med tanke på aksjon mot Quislingble motstandsmenn. Dette kan hans fetter Chr. Christiansen – senere etteretningsmann og redaktør av Morgenbladet – bekrefte. Milorg ville ikke støtte ideen hans fordi de så på ham og hans krets som om mulig ennå verre enn NS. Og der hadde de fullstendig rett. Den norske motstandsbevegelsen ønsket ikke noe frontkjemperkupp. Skulle Quisling tas av dage skulle de gjøre det selv.

Per Imerslund var homofil. Dette var en legning han aldri godtok og som han skammet seg over. Selv om det opprinnelige SA-miljøet med Ernst Röhm i spissen i Tyskland var sterkt homofilt med sin bakgrunn i kadettbevegelsen, så han på denne legningen som det som senere ble den offisielle nazistiske versjonen: den var lite mandig og var ikke i pakt med rasens krav. Han giftet seg og fikk også en sønn mens han levde, men foretrakk å tilbringe mer tid sammen med kameratene enn sin familie.

I tillegg var han fysisk sett en flott figur å se til. Høy, blond og atletisk. Han ble beundret av mange, ikke minst for sine mange opplevelser og eventyr. Han skrev også og livberget seg delvis som artikkelforfatter de siste årene av sitt liv. På midten av tredvetallet fikk han i Tyskland også utgitt en delvis selvbiografisk bok om sine opplevelser i Mexico. Senere ble den oversatt til norsk, Når hestene står salet. I vår tids øyne er det kanskje en røverroman, men med avgjorte kvaliteter som skilte ham fra Øvre Richter Frich. Det er trukket sammenlikninger med Jack London.

Kombinasjonen av alt dette gjør at han uansett sine gjerninger vil stå fram i glans av en eventyrskikkelse. Han kunne ha noe av det uvirkelige over seg, men det er viktig å legge merke til at han først og fremst var aksjonist med en brennende overbevisning i seg om det nasjonale, ætten – blodets bånd – og overmennesket. Han var pangermanist og nyhedenist. Den norske ætten var ‘renere’ enn den tyske, og derfor mer opphøyet. Kommunismen og Judea var for ham en sammensvergelse. Det er ikke tvil om at mange år før sin død var han og mange av kretsen rundt ham paranoide i sine konspirasjonsfabler. Dette ble forsterket gjennom hans krigsopplevsler de siste årene av sin levetid.

Dette sier oss ganske mye. Ikke minst forteller det en god del om fascismens og nazismens opphav, dens grunnverdier og hvorfor den den dag i dag kan ha tiltrekningskraft på enkelte ungdommer. Vi finner det i trang til eventyr, kirkebrenning, Satan-symboler og Odin-dyrking.

Dette er det ytre. Langt verre og viktigere for oss er å trenge inn i de nasjonalistiske mytene. Her er forfatteren Mikkjel Fønhus som han hadde kontakt med før krigen og tok med på studietur i nazi-Tyskland og komponisten Geirr Tveitt et godt eksempel. Sistnevnte sto også tilknyttet kreftsen rundt Ragnarok og var en av Imerslunds nære venner. Han var en av vennene som skrev under på dødsannonsen hans.

Mens nynorskretser i dag er frenetisk på å forsvare sin ‘hvite’ samvittighet mot noen som helst antydninger om at noen målfolk kunne ha tanker om tradisjoner, norskdom og folkemål som kunne streife inn på dette tankegodset, er det nok å se på det idealistiske fundamentet for noen av de musikkverkene Geirr Tveitt skrev på denne tiden, eksempelvis Baldurs draumar. Her finner vi igjen samme tankegodset, trangen til romantiske myter og søken mot det norrøne. Men Geirr Tveitt er likefullt en av våre aller største komponister og Mikkjel Fønhus en stor og populær forfatter. Det er ikke det norrøne og vikingene i seg selv som bærer galt av gårde, men i hvilken sammenheng det blir satt i. Her skiller Mikkjel Fønhus natur- og dyrebeskrivelser seg klart fra Geirr Tveitts mer ideologisk betonte musikk.

Derfor er denne boka svært viktig. Den sier oss ganske mye om fascismens og nazismens iboende egenskaper i samfunnet og hvordan dens tankegods kan ha gode vekstvilkår i nypløyd mark. Det er mange tankekors som reiser seg. Ikke minst den norske motstanden under krigen. Bare tilfeldigheter kan skille en ‘god’ nordmann fra en annen. Eksempelvis gjengen av antikommunistiske norske Finlandkjempere under vinterkrigen. Mange av dem gjorde det av ekte opplevet solidaritet med den finske folket. Men noen av dem var som Imerslund aksjonister og brennende antikommunister. Bare tilfeldigheter gjorde at de ikke havnet i tyskernes og norske quislingers garn ved tilbakekomsten til Norge i april 1940. Deres aksjonisme førte dem umiddelbart over i motstand og allerede fra det tidspunkt av ble kimen til norske motstandsgrupper lagt. Max Manus, senere nasjonal motstandshelt, var en av disse.

Da boka ble lansert vakte den umiddelbart oppsikt grunnet sine begrunnete antydninger om at norske SS-soldater var med på jødemassakrene i Ukraina under krigen. Påstandene er såpass godt begrunnet med kilder og henvisninger at det er liten grunn til å tvile på dem. Men boka tar også for seg Per Imerslunds store aversjon mot det han opplevde fra tyskernes side i Ukraina, ikke bare i behandlingen av jøder og sivilbefolkning men også overfor de utlendinger som slåss på tyskernes side og det de ble utsatt for av trakassering fra SS-offiserenes side. Dette ble rettesnor for mye av hans handlinger den siste tiden han levde.

Forfatterne, Terje Emberland og Bernt Rougthvedt, har gjort en svært god jobb. Dette er en levende og godt dokumentert biografi. Spesielt viktig er dokumentasjonen som følger hver påstand. Det må være gjort en svært viktig jobb med å oppspore gjenlevende, finne skriftlig materiale og brev og ut av det finne trekk av Per Imerslunds tanker. Det siste er kanskje det mest imponerende ved denne boka.

Forfatterne konkluderer med “Alt som gjorde Per Imerslund til nazist, gjorde ham også til motstandsmann.”