Fartein Valen: Orkesterverk Volume 1
Pastorale op.11, Sonetto di Michelangelo op.17 No.1, Cantico di ringraziamento op.17 No.2, Symfoni nr.1 op.30, Konsert for fiolin og orkester op.37, Elise Båtnes – fiolin, Stavanger Symfoniorkester, Christian Eggen – dirigent
Med utgivelsen av denne CD’en står vi ved et vendepunkt i norsk musikkhistorie. Fartein Valen er riktignok anerkjent, og man har i mer enn femti år blitt betraktet som et stort internasjonalt navn. Men selve musikken hans har fort det meste blitt liggende i det ukjent for musikkelskere flest.
Men fra nå av blir det anerledes. Fartein Valen har endelig fått den digitale musikkproduksjonen han fortjener. Hans verk eksisterer i tidligere innspillinger, både på plate og CD. Men det er med et viktig unntak, det er musikken slik den framstår i partitur, ikke slik han komponerte den. Dermed blir musikken både tynnslitt og fattig. Særlig instrumenteringen bærer preg av dette.
Fartein Valen var en slendrian i instrumentering. Han var ikke så nøye på å følge opp det han hadde komponert. Fra det opprinnelige notearket til det ferdige partituret er det store glipp. Stemmer forsvinner, hele fraser blir borte og det er hull på hull. Christian Eggen så dette og har gjennomgått verkene og sammenliknet partiturene med den opprinnelige komposisjonen. Han har rettet, føyd til og gjort et varitabelt arbeid med å få dette til.
Resultatet er blitt at alt er Fartein Valen slik han skrev det. Men noe langt annet enn det vi har hørt før. Jeg har ofte tidligere hellet til den utbredte misforståelsen at Fartein Valen var en elendig orkestrator da jeg hørte de tidligere versjonene av disse verkene. De framstår som tynne og pistrete. Men i dagens versjon med Christian Eggen og Stavanger Symfoniorkester blir det noe langt annet. Plutselig framstår Norges fremste tolvtonekomponist med fylde og velde, han stiger fram som en komponist av langt andre dimensjoner enn vi har hørt tidligere.
Fartein Valen (1887 – 1952) vokste opp delvis hos sine misjonærforeldre i Madagasker og bodde mesteparten av livet i valgt ensomhet med sin søster på slektsgården Valestrand. Han var en særling og helt spesiell i det norske komponistmiljøet. Sin utdannelse fikk han i Berlin og det var der han møtte tolvtonemusikken, i første rekke fra Schönberg og Alban Berg. Men også Bach kom til å bety mye for ham i utviklingen av hans s.k. ‘polyfone atonalitet’. Mottakelsen av verkene hans hjemme var overveldende, han opplevde til og med at Oslo-filharmonien spilte hans første orkesterverk da capo ved urframføringen i 1931!
Samfunnet så umiddelbart at han var en komponist helt utenom det vanlige. Han fikk Statens Kunstnerlønn og kunne forlate sitt stambord blant bohemene ved Theaterkafeen og bosette seg ved Haugesunds-kanten for resten av sitt liv. Men selv om man så storheten i hans verk var det egentlig svært få som kom innpå musikken hans. Den ble liggende i en slags uforståelighetens skygge i alle år, til og med i dag. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i ny musikk-miljøet i Europa rett etter siste verdenskrig. Den legendariske pianisten Glen Gould var en av de utøverne som umiddelbart så storheten i hans musikk. Han hadde alltid et verk eller fler av Fartein Valen på sitt repertoar.
Men det var altså ikke før man gikk grundig til verks og brukte samme metode som man med hell gjorde med å grave fram de ukjente skattene til Geirr Tveitt at Stavanger Symfoniorkester har fått endelig klaff med denne komponisten. Jeg vil tro at denne CD’en samt de to som vil følge kommer til å bety svært mye for den endelige anerkjennelsen Fartein Valen, både her hjemme og internasjonalt. Slik sett kan vi snakke om to tidsaldre når det gjelder forståelsen av Fartein Valen: før og etter Stavanger Symfoniorkester.
Dette orkesteret, tidligere salongensemblet Stavangerensemblet, har vist seg banebrytende på mange områder. Det kom for alvor i det internasjonale søkelyset da Frans Brüggen var dets sjefsdirigent for litt over ti år siden. Internasjonalt ble man oppmerksom på det lille og beskjedne orkesteret fra ‘oljå-landet‘ og selv om man med sin nederlandske sjefsdirigent holdt seg til repertoar før 1850, var det med norsk musikk fra 1900-tallet at de virkelig gjorde bravader.
De var først ute med en serie av Harald Sæveruds orkesterverk, CD’er som satte de tidligere referanseinnspillingene til Bergens-filharmonikerne fullstendig i skyggen. Så fulgte de opp med Geirr Tveitt etter å ha foretatt et banebrytende historisk arbeid med å rekonstruere de verkene man trodde var gått tapt fior alltid ved gårdsbrannen i sin tid. Og nå er det Fartein Valen som Christian Eggen har gått nærmere etter i sømmene.
Jeg fikk ørene opp for at Fartein Valen er noe langt annet enn det jeg tidligere har hørt. Det er en lykkelig kombinasjon av Christian Eggens nybrottsarbeid og forsiktige revideringer, Stavanger Symfoniorkesters fremragende spill og ikke minst det svenske BIS-selskapets teknologi som har skapt dette resultatet. Det er verk fra hans år på 1930-tallet vi presenteres for her. Jeg kan knapt vente på de to neste CD’ene.
Det må også tilføyes at det er en nytelse høre Elise Båtnes framføre fiolinkonserten. Oslo-filharmoniens nye konsertmester viser seg å ha et usedvanlig godt grep om denne typen musikk, talende men ikke for pralende for å si det slik. Som med Alban Berg inkorporerer også Fartein Valen en koral av Bach i avslutningstaktene. Elise Båtnes får dette til å lyde nær sagt himmelsk!
En liten detalj: CD-omslaget viser roser. Dette er ingen stilleben-sak men viser hen til at Fartein Valen var en pasjonert rosedyrker. Han odlet også fram egne rosesorter!
