Oslo Domkirke 1.11.2003 Mozart: Ouverture til Cosi fan tutte, Hummel: Trompetkonsert, Schubert: Symfoni nr. 5;
Oslo-Filharmonien, Jan Fr. Christiansen – trompet, Manfred Honeck – dirigent
Så er det i hvert fall bevist. Musikk i et kirkerom er vidt forskjelllig fra musikk i en orkestersal. Dette og mye av svaret på musikkhistoriens utvikling etter 1750 fikk vi bevis for på denne konserten.
For det lar seg ikke nekte at i kirkerommet låter Bach og Händel på det mest grandiose – og ingen har skrevet musikk siden som dem akkurat her. Men når vi kommer til Mozart og rokokkoen blir det langt anerledes. Med de mozartske trudelutter og forsiringer får musikken en annen karakter.
Slik fikk vi bevis for i dag. Manfred Honeck og Oslo-filharmonien hadde byttet ut Zarathustras profetier med Mozarts ouverture til Cosi fan tutte. Og ved første støtet av treblåserne vokste etterklangen til de grader at vi måtte spørre om hvordan dette egentlig kunne gå.
Det gikk på et vis, men Mozart satt i hvert fall ikke. Klart best ut av det kom Jan Fredrik Christiansens trompet. Hummels konsert fikk også en grad mer av interesse enn det den fikk vist for to dager siden. Händel så i sin tid hvor velegnet trompetklangen var for det store rommet. Her fikk vi en ny bekreftelse.
Men i Schubert så det innledningsvis ut til å bære helt galt av gårde. Fløyter og fioliner – eller var det egentlig det? – fløt sammen til en eneste tonegraut. Klart spennende for den som er ute og søker etter klanger, men det var likesom ikke den symfonien vi hørte for to dager siden.
Mens vi i Konserthuset syntes orkesteret nærmest opptrådte kammermusikalsk, kunne vi nesten si det motsatte her. Særlig strykerseksjonene fikk fylde og styrke, selv om antallet musikere var det samme.
Etterklangens kunst, eller den reneste hippe-tripp fra 70-tallet, den gangen man oppdaget romklangknappen på forsterkere og ‘analoge’ båndspillere? I hvert bærer jo en del av Berlin-filharmonikernes Karajan-innspillinger fra denne tid preg av dette. Tilsiktet eller ikke, i hvert fall framsto Schubert med et helt annet preg enn det han gjorde for to dager siden. Faktisk kunne hans B-dur symfoni peke mot større og kommende verk i denne sjangeren, for Bruckner var også inspirert av kirkerommet på sitt vis. Kanskje var det også noe av meningen?
