Oslo Konserthus 24.11.2011 Rolf Wallin: Act, Jean Sibelius: Fiolinkonsert, Peter Tsjaikovskij: Symfoni nr. 4, Oslo Filharmonien, Joshua Bell – fiolin, Vasily Petrenko – dirigent
Magien er der. Nå blir det en feststund å høre landets fremste orkester. Vi opplevde på denne konserten en jubel og rockekonsert-liknende tilstander som knapt kunne tenkes med det godt tilårsgamle publikummet. Den kommende sjefsdirigenten i Oslo, Vasily Petrenko, har virkelig i løpet av to konserter – en i forrige vinter og denne nå i høst – maktet å tenne gnister og sette fyr på det heller sedate konsertpublikummet i Oslo.
Han skaper begeistring og stemningen i salen blir rett og slett elektrisk. Han er ennå en ung mann men eier en utrolig evne til å få publikum i tale og utløser nærmest ekstase-liknende tilstander. Med løs snipp inntar han podiet og sjarmerer oss med sin ujålete framferd.
Konserthuset hadde staset seg opp til denne konserten. Ekstra lyssetting skapte en mykere stemning og TV var på plass for å ta opp konserten. Og det klang mye bedre og anerledes enn vi er vant til, noe som kanskje skyldes skjermbrettene som var satt opp bak musikerne eller at musikerne var mer på hugget og mer oppmerksomme.
Den kommende sjefsdirigenten og orkesteret skal nå legge ut på en stor Europa-turne. Det vi opplevde i går minner så altfor mye om forholdene for 20-30 år siden. Den gangen gjorde orkesteret en CD-innspilling av Tsjaikovskijs fjerde symfoni som inngikk i en serie som ble utropt som den beste som noengang var gjort av Tsjaikovskijs symfonier. Den gangen var det annen petersburger, Mariss Jansons, som var orkesterets sjefsdirigent og løftet orkesteret opp til verdensnivå.
Konsertens høydepunkt var også denne gangen Tsjaikovskijs fjerde symfoni. Det sprakte og funklet i denne orkestrale show-pregete symfonien hvor hver orkestergruppe får store muligheter til å vise seg fram. Den tunge messingen fikk virkelig anledning til å fleske til i kraftige partier og strykkernes pizzicatto lød åpent, spenstig og luftig.
Men vi skal heller ikke på denne konserten glemme det kanskje heteste navn på fiolinsiden på den andre siden av Atlanteren for tiden. Joshua Bell har besøkt oss før, men har nå lagt atskillige alen til sin vekst. Hans versjon av fiolinkonserten til Sibelius var utsøkt. Ydmykt og hviskende la han seg til knapt hørbart høyt oppe i diskanten men passet hele tiden på å holde seg tydelig og frampå litt over orkesteret.
Rolf Wallins bestillingsverk til Cleveland-symfonikerne, Act, hørte også med på denne konserten. Kraftig dundret det til i slagverksseksjonen.
Det var først og fremst Vasily Petrenkos friske ungdommelighet som satte sitt preg på denne konserten. Nå venter Berlin, Wien og Paris. Det er et orkester vi virkelig ikke har grunn til å skjemme oss over å kunne vise fram. Europa: her kommer vi!
