Tor Åge Bringsværd: Ikke fordi den har et svar. men fordi den har en sang, Cappelen-Damm 2013, 339 sider
Så vidt jeg kan huske har jeg aldri tidligere lest noen av Tor Åge Bringsværds voksenbøker, derimot har jeg et nært forhold til hans barneforfatterskap. Både fra min egen barndom gjennom de fantastiske bøkene om Ruffen, den lille sjøormen, og nå gjennom utallige timers høytlesning av de samme Ruffen bøkene, men også de koselige bøkene om Karsten og Petra, Løvungen og frøken kanin. Jeg har også kost meg med hans samarbeidsprosjekt med Eilert Sundt og Roger Pihl: Jakten på den skjulte elefant: kartozoologiske tekster i utvalg, så jeg var spent da jeg skulle gi meg i kast med boken med den mystiske tittelen: Ikke fordi den har et svar men fordi den har en sang.
I boken blir vi kjent med mange forskjellige personer og synsvinkelen skifter mellom dem underveis. Den første vi møter og den som må sies å være hovedpersonen er Ammer. Han er et menneske og han tilhører en hjulforening, han kan hjulsanger og tror på Eikene og Navet. Han jobber som lærer, men bare på deltid, for lærerjobben er bare et skalkeskjul for jobben hans som søppelmann. En søppelmann får en gang i måneden en liste med personer som skal tas ut, det vil si at søppelmannen skal finne dem og enten drepe dem eller ta dem med til arrest. Han kan velge selv.
Vala er Ammers kjæreste og samboer. Hun er olin, hun tror på urmoren og de gamle tegnene. Vala jobber som renskriver i Bullitin og er med i Grønn. Grønn er en forening som ønsker forandringer.
Ammer og Vala er glade i hverandre og trives sammen, men de har begge store hemmeligheter for hverandre. Han vet ikke at hun er med i Grønn og hun vet ikke hva det egentlig vil si å være søppelmann. En annen utfordring for forholdet deres er at det fremdeles er både mennesker og olin som ser skjevt på blandingspar.
Paret bor i Ogro, byen er omgitt av skogen Kenwuud, bortenfor ligger det golde området Obihara som fører til fjellkjeden Ludrial. Borsett fra Ogro finnes byen Salibar og et par tettsteder. Mer vet i hvert fall ikke de i Ogro om. Salibar ligger så langt unna at de vet det finnes, men ingen har vært begge stedene. I Ogro er det Rådhuset og Krigsherren som bestemmer, avisen er også styrt av disse. Bøker er en luksusvare som bare noen få har tilgang til. Folket i Ogro har bare den kunnskapen som Rådhuset og Krigsherren synes er nødvendig. Det er et sterkt kontrollert samfunn og hvis noen ønsker å dra ut av byporten må de søke om det. Ammer og Vala har for første gang søkt om og fått tillatelse til å dra til Potjak, et tettsted langt unna Ogro. I Potjak skjer det ting som snur Ammers verden opp ned og får ham til å stille spørsmål som tidligere bare har hvisket litt i bakhodet hans.
Bringsværd retter søkelyset mot mange dårlige menneskelige karaktertrekk: Frykt for det fremmede, mistenksomhet mot det som er annerledes, hvordan mangelen på kunnskap kan sette fantasien i sving, hvordan fantasien ofte er verre enn virkeligheten, hvordan hverdagens strev kan få en til å glemme å stille de viktige spørsmålene. Han peker også på noen gode trekk, evnen til å elske, håpe og endre mening, men hovedvekten ligger på de mørke sidene. Jeg synes at han skriver knakende godt og at det til tider er direkte ubehagelig å les om den menneskelige, og olinske, ondskapen. Men når boka er over savner jeg noe, kanskje et budskap? Når Karsten er sint fordi han ikke får sykkel kommer storesøster Siri inn og forteller at det ikke er fordi foreldrene ikke er glade i ham, men fordi de er så veldig glade i ham. Bortsett fra et vagt “det er i motgang man blir sterkere” kommer det ikke noe slikt budskap, men så sier han det også selv: Det er ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang…
