Korngold: Das Wunder der Heliane, Anna Tomowa-Sintow, Hartmut Welker, John David de Haan, Reinhild Runkel, René Pape, Nicolai Gedda, Martin Petzold, RSO Berlin, dirigent: John Mauceri, Decca 475 8271 (2007)
Dette er ukjent musikk, men den gir deg et sjokk. Hvordan er det mulig at denne fantastiske musikken er blitt liggende så å si urørt i snart et århundre?
Så å si, for operaen har blitt framført. Et par ganger. For femten år siden ble den også spilt inn på CD i serien Entartete Musik. Og nylig er det blitt nyutgivelse. Decca ser hva dette verket kan være og om man kanskje ikke skjeller for mye til rask profitt er dette musikkhistorie.
Operaen ble på ingen måte noen suksess da den ble framført. Operahusene har derfor lagt den vekk i antatt tro at dette var helt uspillelig og at Korngold her rett og slett hadde laget et verk langt under den standarden han var kjent for. Men virkeligheten er en annen. Decca har i over femten år sett potensialet. Serien Entartete Musik har brakt fram komponister og verk som helt fram til våre dager har vært ukjente. De beste eksempler var den da 90-årige komponisten Goldschmidt som opplevde et eventyrlig come-back i høyst moden alder, han fikk sin opera Der gewaltige Hahnrei oppført over flere sesonger på Komische Oper i Berlin og mange andre steder og ble offentlig hyllet av tyske styresmakter som bar fram en unnskyldning til komponisten over den behandlingen han ble utsatt for på 30-tallet. Men vi har langt flere. Viktor Ullmann med den fantastiske Keiseren av Atlantis, er en annen.
Korngold er ingen ukjent komponist. Etter fiaskoen med Heliane tok livet hans en musikalsk bråvending. Han ble tvunget av nazistene på 30-tallet til å forlate Europa og dra til Hollywood. I rett tid, for med lydfilmen kom kravet til musikk. Korngold ble den som revolusjonerte filmmusikken. Det er ikke å ta for hardt i å si at han er den største filmkomponisten noensinne. Alt av filmmusikk og filmkomponister står i gjeld til ham.
Heliane er først og fremst fantastisk musikk. Men det er også en opera som skrevet i 1927 på en måte forutser det som kom til å skje i Europa bare noen få år etter. Musikalsk er det Korngolds absolutt dristigste og største verk. Det minner sterkt om noen av Richard Strauss’ operaer fra samme tid. Det er faktisk mulig å høre at disse to komponistene hadde et felles språk, helt på grensen av det tonale og kanskje litt over, for du hører mye av det samme uttrykket som Strauss bruker i Die Frau ohne Schatten i Korngolds opera. Men Korngold hadde ikke Hofmannsthal ved sin side. Det skulle han ha hatt, for denne historien har likhetstrekk med Richard Strauss’ dristigste opera og det var opplagt svakheter med librettoen som førte til operaens mangel på suksess.
Handlingen har i likhet med Goldschmidts verk en ledende kjerne om nakenhet. Det dreier seg om herskeren som ikke oppnår å møte kjærlighet fra sin hustru. Han styrer som en tyrann og forfølger alle de som opplever lykke. En fremmed ankommer, blir kastet i fengsel og skal henrettes dagen etter. Herskerens frue, Heliane, besøker ham på dødscellen. Det blir kjærlighet, hun viser seg for ham naken og i denne tilstanden finner herskeren dem i fengselet. Hun blir henrettet men underet skjer ved hans henrettelse, stjerner begynner å blinke og menneskemassen ser hans legeme forsvinne oppover. Naivt eventyr?
Korngold har elementer i denne operaen som klart minner om hans bare få år tidligere Die tote Stadt som oppføres til stor suksess så å si overalt, for bare få år siden i Stockholm. Men der det Puccini-liknende tar overhånd i denne tidligere operaen er det langt fra smektende melodier og skjønne klanger som preger Heliane. Alt ved åpningskoret tas vi inn i en helt annen verden, en fortryllet og magisk verden av musikk du garantert aldri har hørt før. Jo, litt har du hørt, for i tredje akten bringes du inn i stemningen av Wagners Parsifal.
I og med at musikken er det absolutt bærende ved denne operaen, fortjener den godt CD-utgivelse. Her kan man riktig nyte musikken uten å bry seg om de opplagte svakhetene i fortellingen. Og det er noe å nyte! Du må ikke gå til denne operaen i håp om å høre skjønnklang men du føres til gjengjeld inn i en eventyrlig verden av klanger og musikk som er helt enestående. Dette er mellomkrigstidens ekspresjonisme på det aller fremste, her opplever vi hvordan grensene tøyes mot det absolutte ytterpunktet. Det er rett og slett fantastisk. Undrenes tid er ikke forbi og underet med Heliane forbløffer oss først nå, sytti år etter at musikken ble skapt. Vi snakker musikkhistorie, for ennå har ikke verden til fulle opplevet hvor stor denne musikken er.
