Oslo Konserthus 31.3.2011. Tsjaikovskij: Fiolinkonsert, Prokofiev: Symfoni nr. 3. Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste, Guro Kleven Hagen – fiolin.
Det var rett og slett imponerende og fantastisk å oppleve Tsjaikovskijs krevende fiolinkonsert med Guro Kleven Hagen når hun debuterte i stort format med Oslo-filharmonien. Men hun har nerver og erfaring i stort monn. Med annenprisen i den internasjonale solistkonkurransen for ungdom i Wien i vinter etablerte hun seg raskt i selskapet hvor en kan si at hun er atskillig mer enn ung og lovende. Nå snakker vi om noe helt annet – og større.
For det er spenstig gjort å forsøke seg med Tsjaikovskijs fiolinkonsert. Dette er ikke akkurat standardverket du gyver løs på som det aller første, det er et verk med krevende partier som forlanger sitt av utøveren. Når vi hørte Anne-Sophie Mutter spille det her i samme sal i Oslo for snart ti år siden ble vi slått av hvor krevende denne fiolinkonserten er, selv for de aller fremste fiolinister i verden. Men Mutter hadde erfaring og tyngde og formet nærmest en slags personlig og fri versjon av denne konserten.
Så langt kunne nok ikke Guro Kleven Hagen strekke seg. Hun savner ennå selvfølgelig den tyngde og modenhet som hennes eldre mesterkollega har. Men likhetene er mer iøynefallende enn forskjellene. For det var Anne-Sophie Mutters konsert i denne salen i september 2003 som nærmest slo oss når vi hørte Valdres-jenta i samme konsert. Ikke minst i valget av en konsert som virker nesten umenneskelig og krever sitt av utøveren.
Vi kan ikke si annet enn at vi er dypt imponert av denne ungjenta fra Valdres som i likhet med andre ungjenter fra Valdres gjør furore i såvel vår hjemlige som den internasjonale verden av fiolinsolister. Når en tenåring står fram på denne måten må vi bare spørre: hvor skal dette ende? En ting er i hvert fall sikkert: vi står bare helt på begynnelsen av en solistkarriere som vil skinne med stor glød av aller fremste karat.
Spesielt gledelig var det å oppleve henne i sistesatsen hvor hun mestret de intrikate tekniske partiene med stor selvfølge.
For en utøver!
Det var også flott å oppleve Oslo-filharmonien igjen i harde dissonerende og skjærende akkorder, denne gang i Prokofievs tredje symfoni. Denne symfonien bygger på tonemateriale fra hans opera Den brennende engelen som nå, seksti år etter komponistens død, sakte men sikkert er i ferd med å innta sin plass som et standardverk ved verdens operahus. Vi kom ikke helt unna at symfonien slekter så mye på operaen at det rett og slett er vanskelig å holde de to fra hverandre. Komponistens nærmest filmatiske måte å framstille den dramatiske musikken på kom til å assosiere svært sterkt i retning av denne operaens nesten uhyggelige handling og innhold. Prokofievs opera bygger på en svært mørk historie med sterke preg av middelalderens dysterhet og overtro.
Jukka-Pekka Saraste dro til med denne symfonien i høyt og energisk tempo før folk hadde omtrent satt seg etter pause. Orkesterets bastante slagverksseksjon fikk sitt å bryne seg på og de kraftige og mørke klangene fra tromboner og tuba ga oss ytterligere skrekkvisjoner i dette marerittet av overtro og bestialske syn.
Dette er musikk hvor orkesteret er på riktig hjemmebane. Tross sin uhyggelige karakter er dette flott å høre, vi kan ikke på grunn av musikkens grunnkarakter bruke uttrykket herlig, men det er jo akkurat slik det oppfattes som.
En stor konsertkveld, og først og fremst en fantastisk solist!
