Anne Sofie von Otter: The Artist’s Album – samleplate
verker av Mahler, Brahms, Grieg, R. Strauss, Korngold, Schumann, Weill, Händel etc. Bengt Forsberg, Ralf Gothoni, Melvyn Tan, NDR Sinfonieorchester, Musica Antiqua Köln, The English Concert, Statskapelle Dresden etc. Deutsche Grammophon 457 688-2
Hun kan trygt sette ned tempoet nå, Anne Sofie von Otter, verdens utvilsomt mest aktive sangerinne. Av energi er det bare Valery Gergievsom kan måle seg med henne. Men det er ingen sammenlikning. For der Kirovs-ensemblets leder framviser rå kraft, tar den svenske mezzoen sitt igjen på en feminin beskjedenhet, og skulle det være lov å si slikt med så mye ynde i stemmen.
For nå behøver hun ikke fly verden rundt på stadige konserter og operaforestillinger. Med denne CD-samlingen viser hun at hun er mer en fremragende sangerinne innen sitt fag – vi har ikke superlativer nok! – og helt suveren i verden i dag i tolkning av lyrisk-dramatisk sang. Det er der hennes kjølige og behagelige stemme kommer til rette for fullt, og Händel, Mahler, Korngold og Kurt Weill er de naturlige stoppestedene. Selv en Cecilia Bartoli i toppslag ville ha problemer med å matche vår svenske venninne, men så er jo heller ikke dette den italienske stjernemezzoens yndlingsrepertoar og syngestil.
Fra hun slår an tonen med en relativt ukjent serenade av Mahler til hun avslutter i buffo-land med et lengre forestillingsopptak fra Rossinis La Cenerentola, må vi bare nyte dette. Og det siste er ikke først og fremst hennes hjemmeterreng, men er opplagt tatt med på grunn av publikumsresponsen.
Men mellom ukjent Mahler og kjent Rossini er det lagt inn en nesten vanvittig blanding, uframkommelig ville du tro, sprikende i spennet mellom Brahms, Schumann og Kurt Weill, fra Monteverdi og Händel til Maurice Delage. Antar du. Inntil du setter deg ned og lytter. For dette er nydelig og helt riktig sammensatt, for her er det artisten og tolkningen som kommer i en suveren førsterekke, og da bryr du deg nesten ikke om øvrige ting. Men det er klart: albumet eier også en bevisst sammensetning.
Vi får høre utdrag fra hennes Haugtussa – en CD hun vant Grammophones pris med i 1996 – en besnærende Kurt Weil som får deg til å lure på om ikke Ute Lemper har fått en seriøs konkurrent. Hun sveiper innom hjermlandets Ture Rangström og Hugo Alfvén, Schubert, Brahms og Schumann og den ukjente Maurice Delages orient-liknende lille klangstykket. At hun demper seg med sin Händel og Mahler, føles også riktig. For det er jo i denne verdenen vi finner grosset av hennes CD-utgivelser til nå, det er nok å ta av for den som måtte ønske.
Noe er der heller ikke. Fjorårets Hertug Blåskjeggfor eksempel. Men her har man dilemmaet: noe må utelates. Og det føles bedre å ha Grieg og Arne Garborgs Elsk på denne CD’en framfor Bartóks diabolske Dracula-musikk.
Akkompagnementet er først og fremst ved Bengt Forsberg – hennes faste partner på konserter. Men også andre akkompagnatører og orkesterledsagelse er med. Også her stusser du: er det mulig å blande slikt, tilsynelatende hulter til bulter, et enkelt piano med Staatskapelle Dresden?
Javisst er det mulig. For som sagt er det utøveren som står i sentrum.
Men det er ikke bare sangen hennes. Det er nesten like mye innpakningen, konseptet til dette ‘kunstner-albumet’, som Deutsche Grammophon står ansvarlig for.
Deutsche Grammophon har utgitt en praktfull CD. Dette er nydelig tvers igjennom. Utvalget og redigering viser nennsom hånd og bevisst vilje til å sette sammen det aller beste – til å passe sammen. Dernest er CD’en en pen liten bok med et bildemateriale som viser en kunstner som i hvert fall ikke er høytidelig inntil det pompøse – som vi gjerne vil påstå noen av hennes mannlige kolleger er.
Dette er et definivt kunstner-portrett av en artist – tatt opp i årene 1986-96. Med slike utgivelser behøver ikke bransjen se dystert på framtiden. Klassisk musikk på CD bør være sikret for evig og alltid med et par slike albumer i året.
