En brak-konsert: Den unge bratsjisten Eivind Holtsmark Ringstad ga oss en sterk opplevelse med sin framføring av Walton’s bratsjkonsert.
Først og fremst hadde han en sterk bærende tone i sine strøk , noe som til fulle fikk vist oss hvor fulltonende dette instrumentet kan være i området mellom fiolin og cello. Dernest imponerte han kraftig med sin tekniske virtuositet. Vi måtte omtrent gi oss ende over.
Oslo Konserthus 28.4.2016 Ligeti: Concert Romanesc, Walton: Konsert for bratsj og orkester, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 10, Oslo-filharmonien, dir.: Joshua Weilerstein, Eivind Holtsmark Ringstad: bratsj
For en fantastisk utøver vi har fått! Ennå svært ung, og med mange gode år foran seg.
Walton komponerte sin konsert i slutten av 20-årene og innledet med denne et nært samarbeid med komponisten og bratsjisten Paul Hindemith.
Sjostakovitsj’ tiende symfoni blir holdt av mange for hans aller fremste, ikke minst fordi han legger sitt eget navn – D-ESS-C-H – i den men også den dramatiske utformingen. Det er ikke alle som baker seg selv inn i en symfoni på denne måten, men her får vi høre hvordan en stor komponist nærmest kan ta en tilfeldig rekke av toner (bokstaver) og lage fullverdige temaer ut av dem. Mesterlig!
Symfoniens store dramatisk omfang tok oss sterkt og gjorde et mektig inntrykk.
Det innledende verket på kveldens programme bød på nok en overraskelse. Ligetis Concert Romanesc er et tidlig verk av Ligeti, skrevet på en tid da han var under sterk innflytelse av Bartok og Kodaly. Senere reviderte han verket. Det er vanskelig å forestille seg komponisten bak den nærmest overjordiske musikken til Kubricks romodyssè når en hører dette.
Men dette var et morsomt og spentig orkesterstykke, nesten rapsodisk, og bød på folkemusikkliknenede passasjer.
En stor konsertkved i første rekke taket være en fantastisk Holtsmark men fulgt opp av en entusiastisk og sympatisk dirigent i Joshua Weilerstein.
