Zadine Smith: Hvite tenner, 491 s. Aschehoug 2001
Samad Iqbal og Archibald Jones tjenestegjør i samme tropp under 2. verdenskrig. Når Samad flytter fra India til London og bosetter seg i samme nabolag som Archibald fortsetter vennskapet. Samad er gift med en yngre kvinne utvalgt av hans foreldre. Etter at de har bosatt seg i London får de tvillinger som Samad strever med å oppdra etter muslimske prinsipper i et engelsk samfunn. I frustrasjon sender han den ene tvillingen – han har bare råd til en billett – til India for å bli oppdratt der. Skuffelsen er stor når årene går og ingen av sønnene utvikler seg til å bli som han ønsker.
Samtidig med at Samad kommer til London er Arhcibald deprimert etter at konen har forlatt han etter flere års ekteskap. I desperasjon gifter han seg etter 6 uker bekjentskap med en 19 år gammel farget kvinne som vil bort fra sin dypt religiøse mor. Archibal får en datter som i likhet med den gjenværende sønnen til Samad strever med å integrere seg i det engelske samfunnet som barn av immigranter. Etter hvert som barna vokser opp øker avstanden til foreldrene. De knytter tettere kontakt til en eksentrisk, engelsk middelklassefamilie. Dette skaper sorg og ensomhet hos Samad og Archibald og de forsøker å svelge skuffelsen over at livet ikke ble helt som de hadde forestilt seg.
Hvite tenner er 25 år gamle Zadine Smiths debutroman, og den har høstet svært gode kritikker. Det var derfor med store forventninger jeg begynte å lese boken. Men i starten ble jeg skuffet, boken var velskrevet, men Samad og Archibald var for sære og kjedelige til at jeg var særlig interessert til å se hvordan det gikk med dem. Men etter 100 sider var jeg bergtatt og smilte meg gjennom resten av de 500 sidene. Hvite tenner er en lettlest, morsom, velskrevet og samtidig seriøs bok om klasseforskjeller, religiøse konflikter, rasemotsetninger, sjalusi og skuffelse over at livet ikke alltid blir som man tror.
